torsdag 23. november 2017

Det gode vi ikkje gjer av Ragnhild Kolden

Det gode vi ikkje gjer er Ragnhild Koldens fjerde roman. Dette er en sterk historie om fornekting, om svik og skyld, som helt tydelig har et innslag av psykologiske thriller over seg. Jeg hadde ikke lest noe av Kolden før, men denne romanen ga virkelig mersmak.

Fra bakpå boken:
Selma Salingers rutineprega liv blir snudd på hovudet då Paul Lund flyttar attende til bygda. Ein gong skulda ho Paul for eit alvorleg brotsverk, men han blei frikjend. Det vonde frå den gongen tek igjen overhand i livet til Selma, og ho går drastisk til verks for å gjere opp for fortidas urett. Men er Selmas versjon av kva som skjedde, den rette? Og viss ikkje, kva følgjer får det for henne sjølv, for dottera og for ektemannen?

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2017
Sider: 230
Kilde: Leseeks

Det er Selma som er jegstemmen i denne romanen. Hun er midt i livet, en tidligere sykepleier som av uklare årsaker, ikke er i arbeid nå. Hun er gift med Samuel og har vært det noen år, men han er ikke far til datteren Jenny som er innlagt på en institusjon.

Via Selmas kommentarer om ham, hører vi om Paul Lund, den tidligere læreren som nå har kommet tilbake til bygda. Når han bosetter seg i nabohuset og begynner å pusse dette opp, går livet i ball for Selma. Nærværet hans er en hindring for morgenturene hun pleier å ha i skogen bak husene deres. Hun mister fotfestet og føler seg jaget.

Selma besøker ofte datteren på institusjonen hun er innlagt på, noe Samuel ikke gjør. Etterhvert finner vi ut at legene fraråder hyppige besøk, men Selma velger å overse denne beskjeden. I tillegg dukker det stadig opp flere forhold hvor Selma oppfører seg underlig. Hun har gjort dem til uvenner med Samuels bror, hun kjører uvørent og skjeller ut andre bilister. I det hele tatt, hva skal en tro, er det Selma som er ute å kjøre, eller er det noen som vil henne til livs?

Måten Samuel og Selma kommuniserer på er utrolig dårlig. Han provoserer henne med sin slurvete oppførsel, og hånlige replikker, men hun klager, maser og kritiserer både ham og menneskene i deres nærhet, så jeg får like mye avsmak for dem begge.

Dette er en roman hvor tingenes egentlige tilstand kommer frem litt etter litt. Bildet endrer seg etterhvert som en leser, og siden leseren i begynnelsen ikke vet hva som har skjedd med Jenny, hvorfor Samuel er som han er, og hva Selmas personlighet skjuler, så holdes vi i et fast grep.

Ragnhild Kolden bruker et fint språk, og hun skriver på en lettfattelig måte. Historien er kronologisk, og siden karakterskildringene foregår uten bakgrunnshistorier, er teksten temmelig kompakt. Jeg kunne ønske meg en litt mer avklarende slutt, selv om jeg normalt sett setter pris på at historien er slutt når den er slutt.

Ragnhild Koldens roman av året vurderer jeg sterkt 
å nominere til Bokbloggerprisen ☺



Minbokogmaleblogg og Pervoluto har også lest og likt boken!

mandag 20. november 2017

Jenny av Sigrid Undset

Romanen Jenny er ikke Sigrid Undsets første, men den romanen hun i 1911 fikk sitt gjennombrudd med. Tidligere har jeg bare gjort et halvhjertet forsøk på å lese Kristin Lavransdatter, så Jenny blir min første fullførte roman av denne viktige norske forfatteren. Det var etter å ha lest Kristin B. Johansens flotte roman om Sigrid Undset, Jeg har levd i dette landet i tusen år, ønsket om også lese noe av Undset dukket opp.

Forlaget beskriver handlingen:
Romanen foregår i kunstnermiljø i Roma og i Kristiania. Boken er en psykologisk studie av en kvinne som har funnet sin plass som kunstner og som drømmer om harmonisk kjærlighet. Hovedpersonen er forlovet med én mann, men blir gravid med en annen. Hun har sviktet sine egne idealer, og blir sin egen dommer.


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 1911/denne utgaven i 2016
Sider: 331
Kilde: Biblioteket


Siden jeg allerede hadde gitt opp lesingen av boken Undset fikk Nobelprisen i litteratur for, var det med bange anelser jeg begynte på Jenny. Jeg hadde fått den anbefalt som et lettere valg enn Kristin Lavransdatter, og det rådet takker jeg for, denne romanen føltes mye mer lettlest. Språket er gammeldags og fornøyelig, et språk jeg har blitt glad i etter å ha lest mye av Amalie Skram og Knut Hamsun.

Jenny er en roman hvor tanker og følelser diskuteres inngående. Her blir eksistensielle problemstillinger diskutert, og årsakene som ligger til grunn for Jennys beslutninger og holdninger er realistiske. Detaljer rundt "menneskets naturlige beskaffenhet" diskuteres, samtidig som spørsmålet "kan man elske en mann, nettopp fordi man ikke forstår ham?".

For en tid dette var! Forholdet mellom kjønnene var noe helt annet enn det er i dag, og forventningene fra foreldre, naboer og samfunnet forøvrig, var også veldig forskjellig fra sånn vi har det i dag. Sigrid Undset skildret sin samtid på en levende og troverdig måte, handlingen holdt meg som leser fanget fra første til siste side for den har flere vendepunkter som gjør at historien nesten blir spennende.

Frister det å lese noe av Sigrid Undset, stiller jeg meg bak Anitas anbefaling å begynne med Jenny! 


søndag 19. november 2017

"Fjellberghavn" !? - og andre kriker og kroker av Karmøy

Skudeneshavn var i ferd med å bli høytrykksspylt da vi besøkte byen i formiddag
Denne helgen har vært mangfoldig til tusen. Stikkord er mørke, regn, kulde og kraftig vind. Men hva gjør vel det, når en er sammen med gode venner og opplevelsene kommer som perler på en snor. Med Ketil Bjørnstads Åttitallet på øret gikk kjøreturen fra Bergen til Haugesund som en lek. Vi spiste middag på Egon i denne lille byen, som jeg ikke har sett siden jeg var liten.
Etter en natt på Hotell Park Inn, var det tid for Karmøy Maraton. Heldigvis skulle Frode og Øivind "bare" løpe halv, så det ble ikke så mange timer vi tre damene i støtteapparatet måtte være utendørs.

To ivrige gutter, full fart ut fra stadion 

For å fylle tiden gutta løp, fulgte vi dem i bil og tok noen bilder mens de trosset motvind og haggelbyger. Vi fikk også tid til å besøke Åkrasanden, en av Norges fineste strender (når stranden er ryddet for tang, og værgudene er i bedre lune) Sånne strender har vi ikke i Bergen, store områder med meterhøye vegger av sand. Stranden består av 7-8 små sammenhengende strender som strekker seg en kilometer bortover, bare avskåret av berg. Det var godt å være her, og jeg kommer garantert tilbake neste gang en mulighet byr seg.




På ettermiddagen var det fotball på tv, så turen innom en pub med tv var et must. Samtidig som Liverpool vant sin kamp, vant Avaldsnes cupfinalen for damer. Litt å tenke på, da vi dagen etter startet sightseeingen vår på nettopp Avaldsnes, et lite sted som må ha en fotballspiller i hvert hus. Etter pubbesøket spiste vi middag på en fantastisk indisk restaurant, maten overgikk alt indisk jeg har spist de siste årene.

Søndag var det Jørgen Jægers serie fra Fjellberghavn som var i mine tanker. Han har fortalt leserne sine at det fiktive stedet i krimserien hans, er inspirert av den lille byen Skudeneshavn, helt sør på Karmøya. Selv har jeg bare forbundet dette navnet med venting på ferge, på noen av barndommens ferieturer.

Vi startet søndagen ved soloppgang utenfor Olavskirken, Norges eldste kongesete som ligger på Avaldsnes. Denne kirken ble reist av Håkon Håkonsen rundt år 1250, og ble et av de sentrale stoppestedene for pilegrimer på vei til Nidaros. På bildet av kirken kan du se Jomfru Marias synål. Sagnet forteller at dommedag inntreffer når toppen av "synålen" treffer kirkeveggen. I dag er avstanden 9,5 cm....
Nordvegen Historiesenter ligger også på denne plassen, men som så mye annet vi ville besøke i dag var det stengt.

Olavskirken - Avaldsnes kirke, med Jomfru Marias synål ved kirkeveggen


Bilturen langs Karmsundet og ned til Skudeneshavn var kjempefin, men vi var preget av at værgudene hadde sett oss ut som de som skulle spyles i dag. Vi kjørte med den lave solen i øynene, mens himmelen bak oss gjorde seg klar. I Skudeneshavn ble det en kamp med elementene å få tatt noen bilder, og det meste av sightseeingen ble foretatt i bil. Normalt ville vi aldri kjørt inn i disse smale, kronglete, ultrakoselige gatene, men her var verken biler eller mennesker i gatene, så det ble sånn i dag.



Turen nordover igjen gikk på vestsiden av øya, og vi gjorde forsøk på å finne Syreneset fort og minnesmerket over fiskere som har forulykket til sjøs, ved Ferkingstad, men uten hell. Vi peilet oss inn på Karmøy Fiskerimuseum, men her var det også lukket og låst. Museet er bare åpent noen måneder midt på sommeren, noe som er synd med dette flotte bygget som Snøhetta har tegnet. Bildene mine yter ikke bygget rettferdighet, så sjekk ut her!



Siden det ikke var kaffe å få på fiskerimuseet, bar det rake veien mot Leirvik på Stord. Vi smøg oss rundt på det lille tettstedet (eller har det fått bystatus?) uansett var det ikke ett eneste lite sted som var åpent for kaffeturister. Siden jeg var her sist, på slutten av 80-tallet har det blitt skikkelig trangt om saligheten nede ved kaien. To store kjøpesenter har skvist seg inn, og fratatt stedet alt som var av sjarme, så her var det ingen grunn til å gå ut av bilen.

Før vi kjørte ned på fergekaien i Sandvikvåg tok min nysgjerrighet oss med ned til en annen fergekai, nemlig Valevåg. Jeg har nettopp, med stor glede lest Agnes Ravatns bok Verda er ein skandale. I denne boken plukker hun med seg mann og barn for å bosette seg i 6 måneder på landet, dette "landet" er Valevåg i Sveio Kommune. Det gikk ikke an å kjøre forbi, jeg måtte med egne øyne se den lille plassen hun så livlig skildrer i boken sin. Det eksakte huset, verken hennes eller naboen Einar Økland sitt hus, pekte seg ut, men liksom for å bevise for meg selv at jeg virkelig har vært i Valevåg, knipset jeg et bilde av innkjørselen til Fartein Valen sitt hus i stedet for. Han var en høyt respektert komponist tidlig på 1900-tallet, som de musikkinteresserte kan bli bedre kjent med i Valenheimen.

Det lille stedet Valevåg har mye mer å by på enn kun en nedlagt fergekai

Det er gøy å reise på biltur i Norge, og til tross for at vi ikke har vært langt hjemmefra, ble det en skikkelig fin helg, både sosialt, sportslig, kriminelt og kulturhistorisk. Tenk, Karmøy Kommune har 42187 innbyggere, fordelt på tre byer (Kopervik, Åkrehamn og Skudeneshavn) Bydelen i Bergen som jeg bor i har like mange innbyggere, og er "bare" en bydel ☺


fredag 17. november 2017

Nord - en ny roman av Merethe Lindstrøm

Nord er Merethe Lindstrøms niende roman. For Dager i stillhetens historie mottok hun Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris, og den tok også meg med storm. Jeg leste også Fra vinterarkivene med glede, så forventningene var store til årets roman.

Forlaget om boken:
En krig går mot slutten, noen er på vandring, jaget ut av husene, landsbyene, leirene. En ung gutt har kommet unna marsjene og følger kompasset mot nord. Skulderbladene hans er utstikkende, som avkappede vinger. Med seg bærer han andres blikk og definisjoner av hvem han er, sammen med sulten, mangelen, nedverdigelsene.
Underveis møter han en annen som også bærer på en hemmelighet. En slags forståelse oppstår mellom de to mens de slår følge gjennom landområder preget av både skjønnhet og ødeleggelser.

Nord er en mørk roman hvor det likevel finnes lys, en fortelling med spor etter de fablene som ligger dypt i vår kollektive bevissthet, og som ikke passer for barn.


Merethe Lindstrøm får en mer og mer lyrisk penn, og i Nord benytter hun et poetisk språk og en skriveteknikk som gir meg både ståpels og litt å jobbe med. Jeg innrømmer det gjerne, romaner uten innledning og avslutning, som er strippet for bakgrunnsinformasjon, hvor vi vet "next to nothing" om karakterene og det heller ikke gies noen avklaringer, de romanene sliter jeg litt med. Når jeg klarer å se bort i fra alt det "tekniske" ved teksten, og bare lytte til setningene uten å forsøke å forstå hver enkelt, da skjer det noe magisk.

Omstendighetene blir klarere underveis. Jeg-personen forblir navnløs, men blir kalt flere ting. Han skildrer livet sitt i en periode hvor han ble reddet av den unge piken Aneska. I nåtid er han på flukt, på en lang marsj gjennom et landsbyer hvor lik ligger strødd. De møter også levende mennesker, men ikke mange av dem vil dele mat og husrom med dem. Vi vet ikke hva som har skjedd, en krig er slutt, men hovedpersonen vår synes å frykte frigjørere like mye som soldater og vakter fra fangeleirene. Det er stor matmangel men hovedpersonen virker overbevist om at redningen er å gå nordover.

Romanen begynner med at "jeg" får øye på en 6-7 år gammel gutt oppe i et tre. De slår etterhvert følge, og det er disse to pluss en liten 1-åring de plukker med seg, som utgjør gruppen.

Barnet og ansiktet, det stille hylet, øynene virrer. Jeg liker ikke å se på henne. La henne være, sier jeg. Gutten står med smårollingen, holder henne fast. Vi kan ikke ta med oss noe sånt. Jeg er bestemt. Noe sånt ser tilbake på meg. Han sier at hun kan ikke sitte igjen alene ved siden av de andre, de er ikke mer, borte alle sammen. Sier det lavt, som om de kan høre.

De snakker ikke om det som var, men forsøker å takle ensomheten så godt det lar seg gjøre. Vår venn har en redsel for å bli gal, han ser på den lille gutten som hang seg på ham, og tror i forvirring at det er ham selv. Han spør seg selv, "hvem er jeg"? Han har også en deformert pukkel på ryggen, som krever noe av oppmerksomheten, men jeg skjønte ikke helt hva denne detaljen skulle bety for handlingen i sin helhet.

Det er noe dystopisk og mørkt over hele historien, og bortsett fra det at de tre barna tok seg av hverandre, var det ikke mange lysglimt å se. Jeg kunne ønsket meg at romanen var hundre sider lengre, så det ble plass til karakteroppbygging og en avslutning. Etter endt lesning tenkte jeg på denne gutten, og lurte på hva som kom til å skje med ham, men jeg glemte ham fort, siden jeg ikke kjenner ham.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 214
Kilde: Leseeks

Merethe Lindstrøm på et foredrag på biblioteket  i 2013

tirsdag 14. november 2017

Alle disse dagene av Tove Braathen

Alle disse dagene er debutromanen til Tove Braathen, og for en debut hun har gjort! Jeg skjønner ikke at det går an å skrive så reflektert og helhetlig på "første forsøk".

Forlagets beskrivelse:
Møt Evy, pensjonert og lettere nevrotisk flyvertinne som føler at livet har seilt forbi uten at hun helt fikk det med seg. Etter utallige mislykkede forhold har hun truffet en mann som kanskje kan være den rette. Han har invitert henne hjem til seg, men da hun ringer på en regnvåt forsommerkveld, åpner han ikke.
Og Sara. Som ikke helt vet hva hun driver med, eller hvorfor hun fortsatt er gift med en mann hun innerst inne ikke liker. Som føler at fosterdatteren Em glir lenger og lenger unna.
Og Sigurd Huse. Etterforsker og tobarnsfar – og eksmann, ettersom kona har bestemt at han skal flytte ut. Hun har andre planer for hvem som skal utgjøre familien i rekkehuset i Ullevål Hageby. Rekkehuset etter Sigurd Huses bestemor.

For en vidunderlig debutroman Tove Braathen har gitt oss! Når jeg leser faller jeg gjerne for plottet og oppbyggingen av en roman, eller for karakteroppbyggingen, men aller best liker jeg det når selve språket får meg til å sukke fornøyd. Det gjorde jeg da jeg leste denne boken.

Persongalleriet er glimrende satt sammen, av menn og kvinner som har det til felles at de lengter etter å være en annen, eller at de rundt skal la dem få lov til å være seg selv. Evy er en kvinne som betrakter mennesker, hun er ensom og føler at det ordner seg for alle andre, men ikke henne selv. Sigurd Huse leser konen inn i alle han møter, og i alle situasjoner så har han knagger som involverer konen som holder på å bli eks. Jeg føler med ham, men han er ubesluttsom og sosialt sett temmelig på felgen, så jeg bruker litt tid på å lære ham å kjenne. Hvorfor står han ikke opp for seg selv (og sine barn) når kona kaster ham ut?

Sara er gift, men er ikke fortrolig med mannen sin, så når hun trenger å snakke med noen kontakter hun fosterdatteren Em sin lærer, Ragni Sten. Hadde ikke Sara hatt Ragni, eller Evy hatt venninnen Astrid til å holde seg i nakken, ville livene deres vært så mye mer forvirrende. Dette er damer som til stadighet befinner seg i en situasjon hvor de ikke vet helt hva de skal gjøre, føle, tenke eller si. Jeg får medlidenhet med dem begge to, og får lyst å legge armene mine om dem.

Denne romanen inneholder et dødsfall og Sigurd Huses etterforskning, men noen andre enn ham fra politikammeret møter vi ikke. Karakteren Sigurd Huse er den som med sine spørsmål og rolige detektivarbeid binder sammen de andre karakterene, som etterhvert viser seg å ha forbindelseslinjer til hverandre.

Det er de mellommenneskelige relasjonene som imponerer med denne romanen, og det gryende vennskapet som oppstår mellom Em og Evy var godt å lese om. Deres "tilfeldige" møte ble skildret på en troverdig måte, og reaksjonene til Em når Evy nærmer seg henne gir romanen et pust av noe håpefullt.

Alle disse dagene spiller på hele følelsesregisteret. Her er spenning og nysgjerrighet i forbindelse med hva som skjedde med den døde nestenkjæresten til Evy og jeg irriterte meg grønn over Huses kone som lurte ham til å møte sin nye kjæreste og som pusser opp huset hans og tar seg til rette.

Jeg triller terning når jeg leser og begynner alltid med seks prikker, også faller prikkene av etterhvert. Den ene prikken som er borte fra terningen på Tove Braathens roman har sammenheng med at Huse ikke fikk noen oppreisning i forhold til sviket konen gjorde mot ham. Så sinna som jeg var på henne (og på ham for å være så veik...) så fortjente jeg en viss hevn.
Jeg savnet også at Evy brydde seg mer om etterforskningen, for hun hadde ingen følelser rundt det som hadde skjedd med mannen hun hadde forhåpninger til.

Romanen til Tove Braathen er handlingsdrevet og medrivende å lese. Vi er innom tema som adoptivbarn/foreldre, skilsmisse og ensomhet, og vi får et flott innblikk i hvordan det kan føles å bli middelaldrende, når ingen trenger en.

Konklusjonen min er, denne romanen må du ikke gå glipp av!


Utgitt: 2017
Sider: 366
Kilde: Gave fra Beathe


Andre bloggere om boken: Minbokogmaleblogg og Tonesbokmerke 

mandag 13. november 2017

Urolige hjerter av Mariela Årsandøy

Denne måneden har jeg lest to bøker i den nye serien Slekten fra havet. Dette er en ny norsk historisk serie, med handling fra kystmiljøet på Andenes i begynnelsen av forrige århundre. Urolige hjerter er andre bok i denne serien.

Fra bakpå boken:
RAVNA ER TJENESTEJENTE på fornemme Rammeberg, Venninnen Nore er bortlovet til Kristian Lorentzen, som er sønnen i huset. I påvente av bryllupet er Nore selskapsdame for hans mor, den tyranniske enkefru Anthona. Det er tydelig at fru Lorentzen hater Ravna, og til og med står henne etter livet. Har dette sammenheng med jenta Elidas mørke historie som kommer fram i dagboka Ravna har funnet på loftet og leser i all hemmelighet? Forholdene blir ikke enklere av at Kristian og Ravna trekkes mot
hverandre med en skjebnesvanger kraft.

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 283
Kilde: Leseeksemplar


Nye veier het den første boken i serien, og til tross for at den svarte til mine lave forventninger til denne typen litteratur, så ville jeg lese bok nummer to.
Som seg hør og bør i sånne serier, slutter bøkene "brått" og neste bok begynner der den forrige sluttet. I fortsettelsen er vi kjent med karakterene, omgivelsene og omstendighetene, så utfordringen blir å holde oppe spenningen.

I denne romanen ble det mye småintriger rundt hvem som har et godt øye til hvem. Det er ikke måte på hva som legges i et blikk eller en antagelse, og forvirringen blir etterhvert total. Ravna vil ikke lenger ha Torben siden han har vist seg sammen med Karoline. Han vil ha henne, men Ravna har et øye for Lars, og Kristian. Lars vil ha Ravna men siden Hilde vil ha ham, flørter han litt med dem begge, og har seg til og med med Nore. Nore vil gifte seg med Kristian, men siden han ikke bryr seg om henne går hun etter Lars i stedet. Sånn fortsetter det, og intrigene blir mer og mer innfløkt.

Skildringene av klasseforskjeller og tidsånden er styrken ved denne boken. Spesielt når Ravnas lillebror blir syk, ser vi forskjell på rik og fattig, når de knapt har råd til lege, og å få ham inn på sykehus er uaktuelt. Romanen er sanselig, og de mange beskrivelsene av vær, lyder og lukter gjør det spennende å lese.
Voldtekt av ungjenter og misbruk av barn hørte kanskje med i tidsånden? dette i tillegg til all utroskapen i romanens primærhandling, setter de få hemmelighetene rundt Fru Lorentzen og hvorfor hun har så mye imot Ravna langt i bakgrunnen.

Jeg er redd handlingen i denne andre boken i serien ikke greide å holde på interessen min, til tross for et lovende plott og flotte naturskildringer. Intrigene blir for intetsigende, og frampekene blir pekende litt for langt frem, men for all del, de som foretrekker denne type bøker, vil nok ikke bli skuffet.

Min omtale av Nye veier som er første bok i serien.

søndag 12. november 2017

Du er sterkere enn du tror av Bjørg Thorhallsdottir

Bjørg sin strek er kjent for de fleste. Det er første gang jeg setter meg ned med en bok fylt av hennes flotte kunst og hjertevarmende tanker. I denne boken gir Björg oss 60 nye kunstverk og historiene om hvorfor akkurat disse bildene ble til.

Forlagets presentasjon:
Björg Thorhallsdottir er en av landets mest folkekjære kunstnere. Ved å by på egne livserfaringer i bilder og tekst ønsker hun å gi folk mot til å være seg selv og tørre å følge drømmene sine.
En del av livsreisen handler om å bli kjent med seg selv, og stadig utvikle seg som menneske - slik at vi igjen kan bety noe for andre. Når vi deler med andre, lærer vi også noe om oss selv. Jeg inspireres kontinuerlig av den verden og de menneskene jeg møter på min vei. Vi speiler oss i hverandre, derfor velger jeg å leve et liv uten maske, og deler mine gleder og sorger gjennom de fargene som passer til dagen min.

For en nydelig bok Bjørg Thorhallsdottir har laget! Tekstene er personlige uten å bli klam og privat, mens bildene treffer noe i meg.

Hun tar oss med inn i forskjellige situasjoner, vi møter mange menneskeskjebner og reiser til nært og fjernt. Det første bildet i boken heter "Believe in Yourself", et nydelig bilde med en tekst som fikk meg til å senke skuldrene. Et lite utdrag:

Skissen til dette bildet lagde jeg på Hawaii. Jeg dro rett fra et liv som gikk i 200 - til et palmetre! Og da jeg stoppet opp, merket jeg hvor sterk den indre dialogen er, og hvor utrolig vakker reisen innover i en selv er. For å oppleve dette må man gi prosessen tid og rom. 

Dette kjenner jeg meg igjen i. Alle mine interesser og det at jeg er nysgjerrig på det meste, har gitt meg et travelt liv, så det å klare å sette bremsene på er utrolig viktig. Bjørg setter fokus på indre egenskaper som det er greit å løfte frem, blant annet holdningen til hvordan "vi tar det".


I bildet under får vi noen fine ord om å ta ansvar for vår egen livsvei. Vi skal ikke bry oss om hva andre mennesker mener og ønsker for oss, eller hva vi tror andre mennesker mener og ønsker for oss, men ta vår egne veloverveide valg, på egne vegne. Med dette i bakhodet kan vi skyve vekk triste tanker, sure holdninger og prokastinering. Selv sitter jeg nå og gremmer meg over den første snøen som har lagt seg over landskapet utenfor vinduene mine, men med Bjørgs hjelp velger jeg å være lykkelig ☺



Gogirl, som du ser under er et skikkelig "girlpower" bilde, og sånne trenger vi jo av og til. Jeg blir glad av å se på det, og kjente at ryggraden fikk noe ekstra spenstig over seg da jeg hadde lest teksten som fulgte med.



Bildet Kampala ble tegnet ved Viktoriasjøen i Uganda. Hun forteller at hun satt sammen med en venn som er god på affirmative art. Det var artig å høre om hvordan det går an å meditere og male samtidig, og om hva dette gjør med kropp og sjel.

Obs, dette er et utdrag av bildet

En skjønn dame sitter og drømmer om kjæresten sin som er langt borte mens hun lytter til Frank Sinatra som synger Take me to the moon. Vakrere kan det ikke bli.



Bjørg Thorhallsdottir har begge pekefingrene godt nedi lommen. De brukes ikke her til å true gammel livsvisdom nedover hodene på oss. Boken er skrevet i et lett og naturlig språk, og når jeg leser tekstene er det som en god venninne sitter ved min side. Det er en vakker bok som jeg varmt anbefaler videre!

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 160
Kilde: Leseeksemplar


Andre bloggere som har kost seg med boken: ArtemisiasVerden, BeathesBokhjerte, Heartart