torsdag 14. desember 2017

Ulven av Mo Hayder

Hva som skjer med hovedpersonen Jeff Caffery, er denne seriens desidert viktigste drivkraft. Når det er sagt, hver av de syv bøkene siden Fuglemannen står sterkt og kan leses frittstående, men er du glad i gode karakterer, et vanvittig sterkt plott og er klar for en ny serie, så begynn for all del på begynnelsen!

Forlaget om boken:
For fjorten år siden ble et ungt kjærestepar brutalt drept i et øde skogsområde. Den hovedmistenkte for drapene tilstod og ble fengslet.
 
En familie forsøker fortsatt å legge de grusomme minnene om drapene bak seg. Men i det isolerte huset deres er marerittet i ferd med å skje igjen.
Når etterforsker Jeff Caffery finner en lapp med et desperat rop om hjelp, skjønner han at det må handles raskt. Han vet ikke hva han leter etter, men han vet at hvert sekund teller.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 432
Kilde: Leseeksemplar


Se for deg at du hopper på en berg-og-dalbane i fart og lar alle hemninger fare. Sånn er denne boken, den gir full gass fra første side, det var nesten som jeg hylte for meg selv, når spenningstoppene kom tett som haggel i begynnelsen.

Vi følger flere handlingstråder til å begynne med, og vekslingen foregår hyppig. Aller først hører vi om den fem år gamle Amy, som har vært borte fra foreldrene men nå dukker opp i god form. Hun snakker om en hund som heter Bear, og har en lapp hvor det står "HJELP OSS" på. Vi blir også kjent med familien Anchor-Ferrers, hvis datter Lucia som nå er tredve år gammel har lidd siden dobbeltdrapet for fjorten år siden.

Karakterene er fargerike uten at det føles karikert. Hovedpersonen i serien er kriminaletterforsker Jeff Caffery, en kjekk mann som har store utfordringer med kvinner. Han er sjarmerende og litt hjelpeløs, men en skarping, og jeg digger gjensynet med ham. For oss som ble kjent med ham som ung gutt, i Fuglemannen, og har fulgt ham videre, har vært vitne til en fantastisk karakteroppbygging.

Virkemidlene som brukes for å holde leseren fengslet er mange. Historien er spooky som en spøkelseshistorie, med døde telefoner, hunder som viser uforklarlig redsel, nøkler som er forsvunnet etc. Når i tillegg to landsens politikonstabler dukker opp, og de etter kort tid er piss-i-buksa redd, er liksom stemningen spikret.

Dette er ikke en krim i tradisjonell forstand, for det er ingen etterforskning, bortsett fra undersøkelsene som Jeff Caffery foretar, mer eller mindre på sin egen fritid. Men, du må ha mage for litt saftige skildringer av tortur.

Plottet Mo Hayder denne gangen har pønsket ut til oss, er spekulativt til tusen. Her er mange vendinger underveis, som ga denne leseren frydefulle grøss, og stor glede over hvordan alt er sydd sammen. Jeg skal ikke være den som røper noe som helst av handlingen, men lover deg en velskrevet krim av aller beste sort!

Jeff Caffery-serien:
Fuglemannen
Kuren 
Ritualer
Hud
Borte
Dukkene
Ulvene


mandag 11. desember 2017

Begynnelser av Carl Frode Tiller

Årets roman Begynnelser er mitt aller første møte med Carl Frode Tiller. Trilogien Innsirkling har blitt meg anbefalt fra flere hold, men det har vært noe med måten den er skrevet på, som ikke har tiltalt meg. Begynnelser er også litt snodig i formen, men det funker, og jeg likte romanen godt!

Forlaget om boken:
Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av? "Begynnelser" er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge.

"Først da sommarfuglen letta frå raudkløveren og eg prøvde å følge han med blikket mens han flaksa med rykkvise sikksakkbevegelsar innover i skogen, merka eg at auga mine var fylte opp av tårer. Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden."

Når vi først møter hovedpersonen vår Terje, er han en voksen mann. Han er levende opptatt av natur og biologi, noe vi vil oppdage at han har vært gjennom hele livet. Jeg liker Terje som voksen mann, men etterhvert som han blir yngre og yngre kan jeg ikke si at jeg er så begeistret.

Jeg hadde lest lite om handlingen i boken på forhånd, så leseopplevelsen min ble preget av hva som ble avdekket etter hvert. I små og litt større hopp blir vi tatt med bakover i livet til Terje, og denne skriveteknikken føltes ikke så rar, som det kanskje kan virke.

Han hadde gjennom hele livet sine utfordringer, og personligheten hans ble nok formet av hva den underlige "stammingen" i barndommen gjorde med ham. I ungdommen var han ganske så utagerende, i alle fall i språkbruk og måten han oppførte seg mot de nærmeste.

Jeg syntes det var kjekt å høre om hans begeistring for utrydningstruede arter, om lav, elvesandmusslinger, om trøndersk regnskog og om lupinene som angriper økosystemet. Menneskets plass i naturen er i våre øyne gitt, men fantasien kan settes i sving rundt dette med at naturen kan ta en nådeløs hevn...

Carl Frode Tiller har skrevet en tankevekkende roman, både med tanke på mellommenneskelige forhold, og med tanke på kloden som en tikkende bombe. Jeg anbefaler den gjerne videre!

Utgitt: september 2017
Spilletid: 9,5 time
Kilde: Lytteeksemplar



Det er mange som har lest og likt denne romanen:

lørdag 9. desember 2017

Jeg er Daniel av Mari Lindbäck

Er du på jakt etter en lettlest roman om sårbar ungdom, er Mari Lindbäck sin roman Jeg er Daniel midt i blinken for deg. Dette er forfatterens fjerde roman, det er første gang jeg leser noe av henne, men det kommer ikke til å bli den siste.

Forlaget om boken:
Etter det med mora mi, ble jeg som i et av de husene der de krabber over aviser og pappkasser og klær og leker og stekepanner og tomme glass med skrulokk på. Som i et av de husene der vinduene er dekka for og det går loslitte gulvteppestier mellom hauger og tårn av alt som er samla og stabla og spart, som der ingen åpner. 

Daniel har en trøblete fortid, men nå bor han hos bestemora si og livnærer seg ved å jobbe på et treningssenter. Han blir til og med kjæreste med jenta fra biblioteket. Pilene peker oppover. Men Daniel skylder penger til noen det ikke er lurt å skylde penger, og må derfor gjøre ting. Ting som får konsekvenser for det lille livet han har skrapa sammen.


For oss storlesere er rett bok til rett tid en viktig del av leseopplevelsen. Da jeg begynte på Jeg er Daniel hadde jeg akkurat vært på DnS og hørt/sett Morten Joachims musikalske monolog Fire gravferder og et bryllup, et stykke som ga lesingen av Mari Lindbäcks roman, en ekstra dimensjon.

Daniels historie fortelles i nåtid i løpet av en ganske kort periode. I tillegg får vi vite litt om hvordan oppveksten hans har artet seg, men dette er ikke før helt mot slutten.
Når vi møter ham er han i jobb, han møter en jente som han får kontakt med og han bor, øyensynlig hos sin bestemor. Ting forandrer seg etterhvert, samtidig som vi får vite bakgrunnen for både bo- og jobbarrangementet hans.

Skriveteknikken Lindbäck bruker er genial. Det sies ikke rett ut at Daniel lever på samfunnets skyggeside, men måten setningene er konstruert på, sier det allikevel. Jeg konkluderte tidlig i lesingen at Daniel er litt "treg" i avtrekkeren, enten det skyldes rusmisbruk eller noe psykisk. Det er noe naivt over det han tenker, gjør og sier, og så godtroende som han er, er aldri sunt.

Dette er samtidshistorie på sitt beste, forfatteren går tett på en type skjebne jeg frykter vi har mange av rundt oss, og det er absolutt et tema jeg synes det er viktig å utforske nærmere. Jeg blir fort glad i den unge gutten som blir portrettert, selv om han egentlig er en sånn person jeg ikke vil ha i min bekjentskapskrets.

Romanen fikk meg til å tenke på mitt eget forhold til rusmisbrukere og andre som ikke ses på som "vellykkede" samfunnsborgere, og flere spørsmål enn svar kom opp i hodet mitt da jeg leste.

Mari Lindbäck bruker et fint språk, hun har fine karakterer og til tross for at romanen er på i underkant av to hundre sider, kommer det flere vendepunkt som gir fremdrift og spenning til historien.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2017
Sider: 182
Kilde: Leseeks

torsdag 7. desember 2017

Den svovelgule himmelen av Kjell Westø

Kjell Westö er en av Finlands største forfattere, som mottok Nordisk Råds Litteraturpris i 2014 for romanen Svik 1938. Den svovelgule himmelen er forfatterens syvende roman, så det er sannelig på tide at jeg leser noe mer av ham, for dette ga mersmak.

Forlaget om boken:
I 1960-årenes Helsingfors vokser en ung mann opp i skyggen av den velstående Rabell-familien, som har et staselig sommersted i nærheten av hans egen families enkle sommerhytte.  Han blir venn med den jevngamle Alex, men oppdager snart at det ligger mye under Rabell-familiens vellykkede overflate. Etterhvert vokser det fram et sterkt, men opprivende kjærlighetsforhold mellom ham og  Alex' lillesøster Stella. Gjennom årtiene fortsetter de to å kretse rundt hverandre, uten å klare å velge eller å velge bort kjærligheten.

Fortelleren vår forblir navnløs, men langt fra anonym, gjennom hele romanen. Bok365 sier det som jeg tenkte da jeg leste boken, at Kjell Vestö har diktet opp en historie, som sirkler rundt hans egne livserfaringer.

Vi starter i nåtid hvor han observerer en  truende figur utenfor vinduet sitt. Hvem denne er, blir avslørt på de aller siste sidene i boken, når vi er til bake i nåtid. I resten av romanen følger vi hovedpersonen gjennom hans oppvekst i Helsingfors på 1960 og -70 tallet, videre gjennom ungdom og inn i voksen alder.

Forholdet til Alex utvikles over mange år, og de kommer til å forbli i hverandres krets hele livet, selv om det går opp og ned med vennskapet. Han innleder også et kjærlighetsforhold til hans lillesøster Stella, enda et forhold som må gjennomgå mye.

Det er ikke enkelt å være en "fattiggutt" når han skal omgås Alex og familien hans. Siden han selv har foreldre som er vanlige lønnsmottakere, får han mange kameler å svelge i samkvem med familien Rabell.

Romanen er innom flere temaer, og har blant annet et fint skråblikk på hvordan arv og miljø påvirker hvordan vi blir, hva vi tenker og hva som forventes av oss. Psykisk sykdom er også en sekundærhandling som fanget min interesse. Subtile frampek i begynnelsen av romanen fører frem til et vendepunkt som fikk smilet frem hos meg.

Karakteroppbyggingen er veldig bra, det rike persongalleriet vi blir presentert for er alle karakterer som har noe ved seg som gjør dem lett å huske, uten at de på noen som helst måte føles karikert. Skriveteknikken og språket Westö bruker er godt å lytte til. Han benytter seg ikke av metaforer og symbolikk, men gir oss et ærlig portrett av flere kompliserte vennskap.

Jeg liker måten han binder sammen deler av romanen sin på. Mot slutten nevnes Jacobs drukning, som en katalysator for flyktningkatastrofen i Middelhavet, samtidig som bildene Stellas datter Sandi tar av enkeltskjebner der nede, gjør henne skamfull. Et av nøkkelelementene dreier seg om hukommelse, hva vi velger å huske, eller hvordan vi på forskjellig måte oppfatter situasjoner og hendelser. En tematikk jeg synes er veldig interessant.

Den svovelgule himmelen er en til de grader velskrevet roman, en smule sentimental men innsiktsfull og så personlig skrevet, at det nesten føles som om han skriver om seg selv. - boken anbefales på det varmeste!

Axel Aubert er kjent for å gjøre gode innlesninger, og det har han også gjort med Den svovelgule himmelen. Han er tydelig og rask, akkurat sånn som jeg liker det, og stemmen hans er behagelig å lytte til. Romanen anbefales på det varmeste!


Utgitt: 2017
Lyttetid: ca 13 timer
Kilde: Lytteeskemplar


Kleppanrova og Tonesbokmerke har også blogget om denne boken

tirsdag 5. desember 2017

Stemmer fra Israel av Finn Iunker

Stemmer fra Israel er en av de bøkene som havnet i min bokhylle på initiativ fra forlaget. Jeg rynket skeptisk på nesen da jeg leste tittelen på boken, men etter å ha lest Rose-Marie sin flotte omtale, var jeg ikke sein om å plukke frem boken, noe jeg ikke angret på.

Forlaget om boken:
Stemmer fra Israel tar utgangspunkt i vitnesbyrd fra israelske soldater og deres handlinger på Vestbredden og i Gaza. Finn Iunker har foretatt en omhyggelig redigering, og skåret tekstene ned til deres nakne minimum, slik at brutalitetene presenteres så presist og ærlig som kjensgjerningene tillater det. Tekstene er enkle og har stor politisk kraft. 

Det var et hus vi tok i Hebron. Familien måtte som vanlig flytte ned en etasje. Vi satte et rør i et hull i veggen, med en trakt i vår ende, sånn at vi kunne tømme blæra mens vi var der. Vi sørget for at røret pekte ut i bakgården, der familien hadde noen bur med kyllinger. Når faren eller ungene kom ut for å se til dem, kunne vi pisse på dem. Det var dagens høydepunkt.

Jeg har nettopp deltatt på 26 november markeringen for jødeutryddingen, tenk det er 75 år siden de skrekkelige forbrytelsene fant sted. Men, til tross for overgrepene jødene ble utsatt for under 2. verdenskrig, virker det ikke som de har omtanke for andre.
Måten israelerne behandler palestinerne er ufattelig i mitt hode, spesielt med tanke på deres egen historie.
Finn Iunkers prosa bygger på 145 nummererte vitnesbyrd om ugjerninger gjort av israelske soldater på jobb i de okkuperte områdene. Mange av uttalelsene soldatene har kommet med, oppfattes av meg som befriende skriftemål, mange av dem innrømmer sine ugjerninger gjort mot uskyldige på egenhånd, eller faenskap de har gjort sammen med noen få andre. Det er tydelig at noen av hendelsene har ligget dem tungt for brystet i ettertid, de er fullt klar over at det de har gjort var galt, og røper en lettelse over å ha fått fortelle om det.

Wadi Ara, 2003
Underholdningen var å "jobbe med befolkningen", som vi sa, for eksempel å tømme vesken til en gutt og leke med det han hadde med seg, altså at han stod i midten og forsøkte å få tak på ballen eller hva det nå var. 

Hendte det at barna gråt?

De gråt hele tiden. De gråt og var redde.

Hendte det at voksne også gråt?

Selvfølgelig gråt de. Det var ydmykende. Målet var alltid: "Jeg fikk ham til å gråte foran ungene" eller "Jeg fikk ham til å drite i buksa". 

De gjorde på seg?

Ja. 

Hvorfor det? Fordi de ikke klarte å få tak på ballen?

Mest fordi de ble slått. De var vettskremte, særlig hvis de hadde med seg barna.


Vitnesbyrdene skildrer hendelser i områder som Nablus, Ramallah, på Gazastripen, og i Hebron. Noen i Siviladministrasjonen har også blitt intervjuet. Her jobber de med alt som har med land, infrastruktur og utposter å gjøre, og det legges ikke skjul på at korrupsjon er utbredt.

Vi hører også fra soldater som har vært vakter i bosetningene Gush Etzion, Alei Zahav, Elkana og flere andre steder. I de israelske bosetningene blir soldater satt til å gripe inn, når  koordinator for bosettersikkerhet trenger assistanse. Vakter og politi er også tilstede, og mens den voldelige koordinatoren banker opp araberne som er ille ute, snur de andre hodet vekk.

Jobben til dem som står på kontrollposter er å gjøre livet vanskelig for palestinere som skal inn i israelsk område for å jobbe. Vaktene lager mest mulig faenskap for de som prøver å komme seg forbi, og reglene som omfatter arbeidstillatelse, er konstruert slik at de kan straffe arabere fire generasjoner tilbake.

Det er grusomt å lese om yeshiva-studentene ved kontrollposten Qalandiya som terroriserer skolebarn og kvinner som skal til legen, uten at det får noen konsekvens. Hvordan uskyldige kan bli skutt bare fordi de ser suspekte ut, og hvordan jødiske unger smadrer husene til palestinerne på gøy, uten at det får noen konsekvens.

Det er et sterkt vitnesbyrd Finn Iunker har gitt oss ved å oversette dokumentet Breaking the silence. Til tross for at enkelte hendelser er opp mot 17 år gamle, er det mange beviser på at palestinerne ikke har fått det nevneverdig bedre. La oss ikke glemme dem!

Forlag: Kolon
Utgitt: 2017
Sider: 102
Kilde: Leseeks


På FNs internasjonale dag for solidaritet med det palestinske folket, slapp kunstneren AFK et silketrykk der alle salgsinntekter, foruten kostnadene for å lage trykkene, går direkte til det eneste proteseverkstedet i Gaza. På verkstedet, ALPC er det lokale ansatte, som jobber med å hjelpe sine naboer og medborgere tilbake på beina, og alt skjer uten at det koster pasientene så mye som en krone.



Årets julegave til/fra herr&fru er AFK sitt kunstverk "Elefanten i rommet".  Informasjon om kunstverket finner du på facebooksiden Gatekunst for Palestina, og hvis de 90 trykkene ikke er utsolgt, er det bare til å hive seg rundt. 

AFK har etterhvert blitt en kjent og kjær gatekunstner i Bergen og Norge, og er kjent for sitt fokus på politiske og sosiale forhold. Denne gangen jobber penselen hans for det palestinske folket.

søndag 3. desember 2017

Familiesykdommen av Kristin Friis

Kristin Friis debuterte i 2012 med romanen Fjøset, og følger nå opp med roman nummer to. Fortellerstemmen i romanen er subjektiv og sårbar, situasjonen er utsatt. Er det mulig å få fortsette å leve? Er det mulig å oppleve frihet? Det er veldig sjelden jeg har behov for å legge ned boken jeg leser for å ta en pustepause, men det måtte jeg gjøre flere ganger i begynnelsen av Familiesykdommen - romanen anbefales på det varmeste!!

Forlaget om boken:
Det går opp og ned her i livet. Den siste tiden har det gått mest ned. Jeg er tretten og et halvt år, jeg veier seks og tyve kilo. Det er ni kilo mindre enn i høst. Det er bare et tall. Det finnes mange tall som er større enn ni. De aller fleste tall er større enn ni. Ni er et ganske lite tall og passer til en liten kropp. Det er påske, jeg har gått lange skiturer alene innover i fjellet uten å spise annet enn snø. Det er en måte å eksistere på når andre måter ikke fungerer.

Påskeferien avsluttes for tidlig, familien må kjøre hjem og den eldste jenta skal innlegges på sykehus. Avdelingen er for voksne, alle de andre på rommet hennes er damer, en av dem spiser middag om natten. Legen hun må gå til, har Syden-postkort på veggen som pasienter har sendt etter utskrivelsen.

Mange år senere går hun tilbake til Rikshospitalet for å lete etter bygningen der hun bodde, treet hun så på gjennom vinduet og den lille parken hun ikke fikk gå ut i.

Familiesykdommen er en tilstandsrapport fra psyken til en tretten år gammel jente. Hun er så sårbar som det går an å bli, men oppfattes av familien og samfunnet rundt henne som "vanskelig" og sær. Hennes tanker og følelser, reaksjonsmønstre og oppførsel, manifesterer seg som utagerende, på en passiv aggressiv måte.

Måten Kristin Friis skriver på, gjør at fokus på det som foregår inni jenta, blir sterkt. Alt annet enn det som dreier seg om hennes følelser er kuttet vekk. Her er ingen navn, de rundt blir kalt for "de foresatte", "søsknene" "barna", "hyttenabodamen" etc. Det er en ung jente med spiseforstyrrelser som er hovedpersonen, og primærhandlingen dreier seg om spiseforstyrrelser, men historien gir også et fint fokus på det å se andre mennesker, for det de er.

I begynnelsen syntes jeg fryktelig synd på den lille usynlige jenta, helt til noen sekvenser hvor hun nekter å gjøre som hun får beskjed om, i en liten periode der så jeg på henne med omverdenens øyne. Mitt fokus endret seg raskt, for på en og samme tid skildrer Friis jentas følelser og beveggrunner, speilet i omverdenens oppfattelse, av det at hun nekter eller somler, og det er heftig lesning.

Som på s. 42 hvor hun ikke vil å gå i skjørtet klassen har sydd i håndarbeidstimen, på skoleavslutningen. Hun trenerer og får dårlig tid, "de foresatte" maser, og situasjonen blir uutholdelig. Men, i hennes hode handler det bare om frihet til å klatre i ribbeveggen, og om redselen for hva som skal skje når sjetteklasse er over.

Avslutningsfesten, festen før atskillelsen, alvorlighetsgraden. Jeg er ikke som de andre, ikke har jeg foresatte som forstår, ikke har jeg blomster på skjørtet, og ikke har jeg god samvittighet. Jeg har brutt pakten med de andre jentene i klassen. 

Vi følger den syke jenta når hun blir innlagt, og hennes to måneder lange opphold på psykiatrisk sykehus. Det er mange lange skildringer av de faktiske forholdene på institusjonen, samtidig som vi får en god forståelse for hvordan det er å være et misforstått, ensomt menneske.

Til min store glede får vi høre litt om Amalie Skram og hennes Professor Hieronimus. Det er ungjenta som nå har blitt voksen, som forteller, og i denne delen av boken reflekterer hun over behandlingen hun fikk som 13-åring. Psykiaterne var ikke opptatt av selvfølelse og trivsel, men fokuserte utelukkende på kontroll og disiplin, noe som resulterte i at jenta følte seg isolert og fortvilet.

Var det noe de hvitkledde var gode til, så var det å vokte bevegelsene mine. Var det omsorg eller tvang? Kunnskap eller kunnskapsløshet? Var det vitenskapelig bevist at jeg ble friskere av å være uvirksom inne, var det synsing eller renspikket fanatisme? 

Mye har heldigvis skjedd innen psykiatrien, og vi har også utviklet et nytt, mer menneskelig syn på  barneoppdragelse (det heter vel ikke det lenger...). Pedagogikken som brukes i barnehage og skole i dag, viser et helt annet barnesyn enn det vi hadde på 80-tallet. Måten "de foresatte" oppfører seg i denne romanen, virker på meg lite troverdig ut i fra dagens holdning til barn og psykisk sykdom, men det var sikkert sånn.

Kristin Friis har et veldig godt språk, til tross for de stramme rammene hvor ingen navn er nevnt, skildres følelsene på en måte som får meg til å sitte å trekke pusten dypt. Et litt tregt midtparti trekker terningkastet litt ned, men romanen redder seg på glimrende observasjoner og formidabel formidlingsevne.

Familiesykdommen er som et gufs fra fortiden, men er allikevel tankevekkende, håper mange finner frem til denne romanen ☺

Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 291
Kilde: Leseeksemplar


fredag 1. desember 2017

Oppsummering av lesemåneden November

Endelig er november over, årets mørkeste og kaldeste måned. Jeg fryder meg over at lesing er min store lidenskap, og ikke en eller annen utendørs aktivitet. 

Det nærmer seg tid for oss bokbloggere til å nominere bøker til Bokbloggerprisen for 2017. Vi du se hvilke bøker som er de 54 norske bøkene av året jeg har lest, kan du bare klikke på lenken. Skal jeg lekke noen hete navn fra min liste blir det Olaug Nilssen, Sondre Midthun, Gøhril Gabrielsen, Kristin Johansen, Tove Braathen og ikke minst Kristin Friis som jeg leser nå, Familiesykdommen er heftig, håper mange finner frem til den.



Dette har jeg lest i november:
  1. Trude Teige - Pasienten - 5
  2. Jan Guilou - 1968 - 4
  3. Kristin B. Johansen - Jeg har levd i dette landet i tusen år - 6
  4. Mariela Årsandøy - Nye veier - 4
  5. Bjørg Thorhallsdottir - Du er sterkere enn du tror - 5
  6. Mariela Årsandøy - Urolige hjerter - 3
  7. Caspar Eric - Nike - 4
  8. Tove Braathen - Alle disse dagene - 5
  9. Merethe Lindstrøm - Nord - 4
  10. Sigrid Undset - Jenny - 5
  11. Ragnhild Kolden - Det gode vi ikkje gjer - 5
  12. Ketil Bjørnstad - Åttitallet - 5
  13. Robert Næss - Byrået for ikkehendelser - 5
  14. Lotta Elstad - Jeg nekter å tenke - 5

Dikt: 1
Krim:  1
Barn:      1
Sakprosa:    1
Romaner:         10


November har bydd på litt kos som ikke handler om litteratur. Bydelen min Åsane har feiret seg selv, og jeg og mamma var på en flott Åsanekveld. Beathe og jeg var på lesesirkel på biblioteket og snakket om novellesamlingen Arbeidsnever. Sammen med Hildegunn var jeg på foredrag om bordellvirksomhet på 1600-tallet på Vestindien. En lørdag tok jeg med meg mann og barn og gikk for å se musikalen Evig ung. Foredrag på KODE om Engel Astrup har det også blitt tid til. 

Denne måneden klaffet det med Tvangslesingen, så vi hadde oss et fint møte i Bergen. Dagen etter så jeg musikalen Etterlyst Jesus med Bjørn Eidsvåg. Denne uken var det travelt for dagen etter ble det tango og kammermusikk i Universitetets aula, og vips så var uken over og vi dro til Karmøy for helgen. Uken etter var det bare markeringen av 26 november og jødeutryddingen som fikk meg ut av huset. Som er flott avslutning på måneden så vi musikalen Glamrock, et stykke som ble fremført nede i parkeringsgarasjen under Grieghallen, veldig bra stykke med sangprestasjoner som imponerte stort. 
Nå står desember for døren. Jeg er ikke så veldig "julete", men siden jeg er ferdig med julegavene og ikke har et tett program i desember, skal det nok bli litt "kos" og mye lesing i vintermørket. 

Riktig god lese-desember til alle dere andre bokbloggere ☺☺☺