tirsdag 24. april 2018

Never let me go av Nobelprisvinneren Kazuo Ishiguro

Da Kazuo Ishiguro vant Nobelprisen i litteratur i 2017 fikk jeg lyst å lese noe av ham. Jeg var på i Oxford på ferie i oktober, og plukket blant annet med meg Never let me go fra 2005. Han ble nominert til Man Booker Prisen for denne boken, som ble filmet i 2010. Etter å ha lest nesten hele boken valgte jeg å avslutte med å se filmen.

Forlaget om handlingen:
Kathy, Ruth og Tommy har vært elever ved Hailsham, en idyllisk kostskole på den engelske landsbygda. Elevene der fikk den beste omsorg, de ble opplært til at de var spesielle og enestående og at de hadde en bestemmelse. Men hvilken skjebne var det egentlig som ventet dem? 

Mange år senere lar Kathy, som er blitt 31, tankene vandre tilbake til årene på Hailsham. Langsomt avdekkes urovekkende kunnskaper om det livet elevene der er eslet til. Gradvis går sannheten om deres tilsynelatende sorgfrie oppvekst opp for Kathy, Ruth og Tommy, og det blir klart for dem hva fremtiden vil bringe. Gå aldri fra meg er en knusende roman om uskyld, kunnskap og tap.


Etter en litt rolig start begynte det å gå opp for meg at det er en liten skatt av en bok jeg satt med i fanget. Den litt uskyldige oppvekstromanen som det først så ut til å være, viste seg å være et dystopisk og urovekkende bilde av samfunnet. Jeg ble dradd inn i handlingen, og siden forfatteren ikke serverer alt på et sølvfat, øker spenningen og min nysgjerrighet.

Handlingen foregår i England, og barna på kostskolen oppfører seg som barn flest. Forholdene elevene imellom og det overfor lærerne skildres på en følsom måte, og mange av de små begivenhetene som det fortelles om, utdyper nettopp dette forholdet.

Det historien sier lite om, er hvorfor barna er der de er, hvor er foreldrene og hvorfor snakker de ikke om dem? Hva er det de utdannes til? og hvordan har de greid å skape et miljø hvor alle barna tilsynelatende lever i harmoni?

I fortsettelsen kommer jo dette frem, men det at detaljene bare antydes underveis gjør dette til en gåtefull og storslagen bok.

Som sagt, boken fengslet og utsiktene til å ikke få lese ferdig på lørdagskvelden førte til at vi søkte filmen opp på Netflix. Det var artig å se på film, det jeg nettopp hadde lest, og samtidig undret jeg meg over hvor forskjellig stemning det kan være i en bok og i en filmatisering.

Handlingen i filmen går fort fremover, og det er mye det ikke sies noe om, samtidig som enkelte detaljer kommer tydeligere frem i filmen enn i boken.

Kort oppsummert: Never let me go var et flott førstemøte med Kazuo Ishiguro, og jeg er glad han har fått både Bookerpris og Nobelpris. The remains of the day står på handlelisten for Londonturen neste måned ☺

Kazuo Ishiguro er født i Japan men flyttet til England allerede som seksåring. Etter å ha vært innom filosofistudier, en del sosialt arbeid og snust litt på tilværelsen som musiker endte han opp på skrivekunstakademiet. i 1981, et år etter mastergraden var i boks debuterte han med en novellesamling. I tillegg til Nobelprisen har han mottatt Bookerprisen og flere andre høythengende utmerkelser.

søndag 22. april 2018

Istider - ny krimroman fra franske Fred Vargas

Den franske arkeologen og middelalderspesialisten Fred Vargas, har gitt ut krim i mange år nå. Jeg har lest alle bøkene om fullmektig Adamsberg, og liker dem godt. Vargas har vunnet prestisjeprisen Golden Dagger hele fire ganger og er oversatt til over 40 språk. Etter seks års ventetid kommer nå den åttende romanen om Adamsberg og hans team.

Forlaget om boken: 
En kvinne blir funnet myrdet i sitt badekar. Alt er gjort for at det skal se ut som et selvmord. Et underlig symbol som blir funnet på åstedet, gjør at det lokale politiet kontakter førstebetjent Adamsberg.
Når det samme symbolet dukker opp etter et nytt drap, begynner det å likne et mønster: begge ofrene var med under en tragisk hendelse på Island ti år tidligere. En gruppe franske turister ble sittende fast i en ugjennomtrengelig tåke på en liten øde øy. To av dem kom aldri tilbake.
Men hva er det som knytter disse dødsfallene til en klubb der man dyrker den franske revolusjonen, ikledd tidens gevanter?

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2015/på norsk 2018
Sider: 470
Kilde: Leseeksemplar

Fullmektig Adamsberg er en sindig mann, han har en beroligende virkning på alle, og noen vil kalle ham treg. Han er sær til tusen, går med to ur på armen, som ikke nødvendigvis virker, han liker å tråkke ut av asfalten og gå på gresset, og han tegner sine medarbeidere og andre når det er møter og avhør.

Han leder kriminalavdelingen i Paris, som består av en brokket forsamling mennesker. Danglard er historiekyndig til tusen, den storvokste kvinnen Retancourt imponerer med sin fysikk og ikke minst Mercadet - som lider av hypersomni, noe avdelingen skjuler for politimesteren. Synes du Avdeling Q er en kul gjeng, bør du bli kjent med disse her, som degger for en diger hvit kriminalkatt på kontoret.

Dette er krim for deg som liker at karakterene er så tydelige, at du får lyst å invitere dem hjem på kaffe. Adamsberg og kollegene gjør skarpe observasjoner av menneskene de møter, og dialogene som følger etterforskningen befinner seg på det menneskelige planet, mer enn på det tekniske. Handlingen har få digresjoner og det avvikes bare i liten grad fra rammefortellingen, selv om historien kunne vært kortet litt inn. Vargas bruker noen fiffige gjentagelser for å binde teksten sammen, noe jeg normalt ikke liker, men her fungerer det godt.

Fortellingen tar oss med ut på landsbygda hvor vi møter en plystrende hesteoppdretter. På stutteriet jobber det også en dame som bor i en hytte med jordgulv, og som har et villsvin til vakthund. Vi blir kjent med Frankrike på sitt beste og verste, både i Paris og utenfor. Vi får også en god dose 1700-talls historie, siden etterkommere av noen som falt for giljotinen er involvert. I god kostymedrama-ånd møter vi bøddelen Charles-Henri Samson som under revolusjonen kappet hodet av 2918 mennesker, inkludert kong Ludvig XVI. Jeg endte opp med å google Maximilien de Robespierre, en revolusjonær historisk skikkelse som sto for 1400 hodekappinger, og endte i giljotinen selv.

Og ja, Istider tar oss med til Island, et møte med landet og dets myter som økte spenningsnivået mange hakk. Som dere skjønner, dette er krim som engasjerer, vi møter mennesker som lever på grensen mellom virkelighet og etterligning. Drapene og etterforskningen er ikke bare et skalkeskjul for en historieleksjon, men disse to elementene er nennsomt flettet sammen til en glimrende helhet.

Istider anbefales på det varmeste! 


Norsk tittelUtgittOriginaltittelUtgitt
Mannen med de blå sirklene2003L'homme aux cercles bleus1991
Varulven2004L'homme á l'envers1999
Stikk av og bli borte lenge2005Pars vite et reviens tard2001
Neptuns tenner2007Sous les vents de Neptune2004
Den tredje jomfru2008Dans les bois éternels2006
Vampyrens hevn2010Un lieu incertain2008
Den rasende horden2012L'armée furieuse2011


fredag 20. april 2018

Norges kunsthistorie av Tommy Sørbø

Medlemskapet mitt i KODE Kunstklubb er nå fornyet, og det er også kunstinteressen. Året som har gått, og opplevelsene jeg har hatt på KODE og andre steder har ført til at jeg vil lære mer, så før jeg drar til London på en utvidet kunstekspedisjon, har jeg tatt for meg tre bøker om kunst. Først ut er Tommy Sørbøs skråblikk på temaet.

Forlaget om boken:
Dette er boken for de som fremdeles bare får streker ut av Jan Groths streker, men som er nysgjerrige på resten av kunsthistorien. Forfatteren avslører hvorfor Lars Hertevig bare tenkte på sex, hvordan Edvard Munch holdt på å bukke under for onani og hva som er sammenhengen mellom Jakob Weidemann og blinklyset på Folkevogna.

Forlag: Schibsted
Utgitt: 2008
Sider: 127
Kilde: Biblioteket

Jeg som trodde at det var mitt bibliotekeksemplar som var skjendet med rødvinsringer, ble forbauset da jeg så at bildet på nett også så slik ut ☺

Boken var litt tilfeldig valgt fra utvalget biblioteket kom opp med, da jeg søkte etter kunstbøker, så da jeg satt i gang med lesingen (litt forferdet over bokas tilstand) gikk det ikke mange minuttene før hodet begynte å jobbe og munnvikene krøllet seg oppover.

Skråblikket Tommy Sørbø har på kunsthistorien er underfundig og ofte skildret på en sånn måte at jeg ikke kunne annet enn å le. Her er det ingen andaktsfull respekt, som han sier i forordet "norsk kunsthistorie var og er: merkelige menneskers liv skrevet av ikke fullt så merkelige tilbedere".

Teksten er knyttet til de kunsthistoriske stilartene som skildres kronologisk, men kunsten før og i vikingtiden og i middelalderen er ikke klassifisert. Når vi så befinner oss i midten av 1800-tallet skildres nasjonalromantikken med en liten historie om Myllargutten. Kunsten i Romantikken sies å være: Fornuftig, romantisk og nasjonalistisk.

Så skildres den "kjedelige" kunstretningen Realismen, selv om forfatteren sier den er kjedelig, er det absolutt ikke kjedelig lesning, for her får vi blant andre høre om Christian Krohg og Christiania bohemene, og det er alltid spennende.

Edvard Munch er selvfølgelig viet et eget kapittel, for han er vel den største kunstneren vi har hatt her i landet. Jeg har lest mye om Munch og fryder meg over at det jeg leser er "kjent stoff" selv om rammene forfatteren her har for sin fortelling er helt spesielle.

I det påfølgende kapitlet om Nyromantikken får vi høre om de fremskrittene som fant sted i samfunnet på denne tiden. Jeg leser om Fleskum-malerne og de epokegjørende oppdagelsene de gjorde.

De fant blant annet ut at det eksisterer en åndelig verden når:
a) Det er mørkt
b) Det er skummelt
c) Du er trøtt
d) Du er langt fra folk

Når vi bikket 1900 tok kunstnere i Norge et grep om samfunnsansvaret, og vi får høre om den preventive funksjonen Rådhuskunsten hadde for å legge en demper på sosial uro, arbeidskonflikter, klassekamp og politisk strid. Vi får i kapitlet som er kalt Modernismen høre om Gustav Vigeland og hans livsverk, og om Odd Nerdrum som er en nålevende kunstner, som er en moderne klassisist.

Denne boken sier ikke så mye om samtidskunst, men det avsluttende kapitlet sier oss litt om hvordan vi skal opptre når vi skal gå å se på kunst, og her har Sørbø brukt samtidskunst som eksempel.

Kribler det i kunstinteressen din, men du synes det er litt "skummelt" så er det ikke lenger grunn til å holde igjen. Denne boken er en fin innfallsvinkel til tematikken, og gjør veien videre mye lettere. Boken anbefales på det varmeste!



tirsdag 17. april 2018

Hamsun svermeren av Ingar Sletten Kolloen

Min interesse for Hamsun har ikke dabbet av etter jeg begynte å lese hans samlede verker, men det er en stund siden jeg har viet prosjektet oppmerksomhet. Da Kleppanrova omtalte denne boken, heiv jeg meg rundt og lånte den på biblioteket, og i april har jeg blitt enda bedre kjent med den berømte forfatteren Knut Hamsun.

Om boken:
Knut Hamsun var småkårsgutten som skrev seg frem til verdensberømmelse. Han påvirket flere generasjoner europeiske og amerikanske forfattere. Han var dikteren som skapte den nye, moderne romanen – og føreren som villedet sitt folk.
Her får vi høre om et intenst familiedrama som aldri er blitt fortalt før, et politisk drama med mye ukjent stoff – og et drama om det kunstneriske geniets skjebne i Norge.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2003
Sider: 494
Kilde: Biblioteket

Etter det første kapitlet tar jeg meg en pause hvor jeg puster lettet og fornøyd ut. Boken er skrevet helt etter mitt hode, kronologisk og temmelig faktabasert men med en fortellende ordlyd som hele tiden gir meg lyst til å lese mer. Boken er delt inn i fem deler, og de hyppige kapittelskiftene gjør underverker med fremdriften.

Jeg har ikke tenkt å gjenfortelle hele boken, men i stikkordsform notere noen av vendepunktene i Knut Hamsuns liv. Vågå og Lom knives om hvilket sted som er det rette fødestedet for Knud Pedersønn, siden faren leide gården Garmotræet i Lom og eide Skultbakken i Vågå. Knut var barn nummer fire i en lang rekke. Han levde opp under svært fattige kår, og den flaksen foreldrene hans var avhengig av for å kunne leve et liv i velstand, hadde de ikke.

Før Knut var fylt ett år, flyttet hele storfamilien fra fjellgårdene til en gård ute i havgapet på Hamarøy, hvor faren var satt til å være forpakter. Vi får høre om en onkel som ble fengslet for graskap, etter han har gjort tre forskjellige kvinner gravid. Det var uår i Knuts oppvekst, og skralt med onnearbeid, nødslakting og sult gjorde at de så seg nødt til å sette Knut i morbror Hans Olsens varetekt. Han var en streng og gudfryktig mann, som tuktet Knut på det strengeste, noe som førte til at Knut lærte å hate, og lengtet bort. Knut var flink med ord, og lærte tidlig å skrive, og da han endelig slapp unna onkelen sin hadde han i løpet av 6 år 252 dager på skolebenken. Det var med en særdeles dårlig oppførselskarakter han dro tilbake til Lom for å bo hos tremenningen til sin mor.

I den første delen av boken som skildrer barndommen til Knut Hamsun har vi fått et lite glimt av en urokråke som ikke liker å bli fortalt hva han skal tenke, mene, si og gjøre. Den neste delen beskriver ham som en selvbevist villstyring, en uvøren hissigpropp, men også en sart sjel med høy integritet.

Når han er blitt konfirmert i Lom vender han tilbake til Hamarøy, og får jobb ved handelsstedet som ligger like ved Tranøy fyr. Sildefisket denne sesongen slo alle rekorder, handelsprivilegier blir opphevet og småkårsfolket fikk en større bit av kaka. Det er spennende å høre om hvordan Nikolai Walsøe driver, og historiene minner meg ikke rent lite om Dinas bok.

Tranøy fyr slik det så ut da vi var der i 2016

Knut Hamsuns barndomshjem på Hamarøy i Lofoten
Knut møter for første gang i livet en mann som han ubetinget så opp til, og endret sin oppførsel til det bedre, men når sildefisket slår feil det neste året er det slutt også her. Han prøver å få seg jobb som lærer og krambusvenn, men det er stadig vekk noe som taler imot.
I denne tiden skriver han litt mer, og gjør noen forsøk på å få utgitt noen korte tekster, men også dette sitter langt inne.

I det påfølgende kapitlet hører vi om Hamsuns vei frem mot å bli utgitt. Det er litt av en kronglete vei som tok ham med til Kristiania, Raufoss og to ganger til Amerika. Han pådro seg galopperende tæring og var døden nær i en periode, og møtte masse mennesker, de fleste syntes å mene at han ikke hadde skrivetalent, men flere av hans bekjente rakk ut en hjelpende hånd.

Hamsun livnærer seg som foredragsholder og får etterhvert små ting på trykk i avisene. Han jobber med flere ting, og som vi vet får han til slutt utgitt Sult, først som føljetong i det radikale tidsskriftet Ny jord. Året etter i 1889 kom den ut som roman.

Det ble ikke akkurat lettere for den unge Knut å være forfatter, han jobbet og slet, skrev på mange ting, og samtidig slet han med den psykiske helsen. Mange kvinnehistorier følger i hans kjølvann og vi får høre om hvordan hans første kone Bergljot som ga ham datteren Victoria, kom inn i livet hans.

Herfra går det slag i slag, og jeg er fristet til å si "og resten er historie...." Vi følger Knut Hamsuns liv frem til midt på 1920-tallet. Han har giftet seg med Marie Lauvik som skal gi ham 4 barn, han har terget på seg sin bror og brorsønn i en uforsonlig krangel, og han har forstøtt sin datter Victoria når hun forlover seg. Hamsun mottok Nobelprisen i litteratur for Markens grøde, han sprenger og grisler på Nørholm og han har hatt terapitimer hos nervelege Strømme.

Knut Hamsun er kjent for mange, som den norske forfatteren som var Hitlervennlig. I denne boken kommer det frem at han ønsker Hitler velkommen som politiker i 1924, men det går klart frem at det ikke er jødene han har noe imot, men engelskmennene. Det er interessant å bruke dette stempelet han har hengende over seg, som et utgangspunkt for å forstå denne mannen, og også se hvilke deler av seg selv han legger igjen i romanene sine.

Sønnen Tore tegnet sin far som 10-åring

Det er en detaljert biografi Ingar Sletten Kollonen har skrevet, og jeg er imponert over hvordan han får meg til å føle at det er en roman jeg leser. Teksten er delvis skrevet i nåtid, noe som gjør at jeg føler jeg står ved Hamsuns side, og det føles tøft så sulten og fortvilet han var i sine famlende år før han slo gjennom.


søndag 15. april 2018

Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo

Som forfatter av samtidsromaner er Marit Eikemo den selvskrevne dronning. Etter
Alt inkludert som kom ut i 2015 har jeg gledet meg til årets roman, som ble lansert med en stor fest på Cornerteateret 6 april.

Forlaget om boken:
Hanne er lei av å sjå dei vellykka vennene frå studietida bu i villa med hage, mens ho sjølv går på veggane i den same gamle leilegheita, med mann og to små barn. Men no har draumehuset dukka opp. Vi følgjer Hanne og Andreas dei siste dagane før bodrunden. Mens dei går gjennom prospektet, rom for rom, blir også deira eige samliv kartlagt, og fleire spørsmål melder seg:

Kven er det som eigentleg har dratt lasset alle desse åra? Er lengten etter draumehuset like mykje eit forsøk på å få forholdet og livet til å henge saman? Og kva konsekvensar får fortidas små og store svik for den viktige avgjerda som ligg framfor dei?


Marit Eikemo har nær sagt blitt namngjeten for å ha irriterende hovedpersoner, og sannelig greide hun det ikke denne gangen også, for jeg greide å hisse meg opp på, først Hanne og senere også Andreas.

Dette er en fortettet roman, med handling som utspiller seg over bare et par dager. I tilbakeblikk lærer vi allikevel de involverte å kjenne på en nær og personlig måte. Her settes et skarpt søkelys på hvordan vi mennesker er med hverandre, hvordan vi lar vår egen personlighet være rettesnor i livet vårt, kanskje uten å være klar over det selv.

De levende karakterene og den hverdagslige situasjonen er så godt skildret, at jeg nesten glemmer at dette ikke er rykter eller sladder i mitt eget liv, men handlingen i en roman. Eikemo gjør noen skarpe observasjoner når hun skildrer dynamikken mellom dette paret, og intrigen som bygges tar etter hvert pusten fra meg.

Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest boken er at jeg synes synd på begge to. Hanne er et masebrett, som gnåler og pusher Andreas så han må bli gal. Men, etterhvert blir jeg ganske irritert på Andreas som har beslutningsvegring til tusen. Han mangler all evne til initiativ, og jeg kjenner at jeg hadde blitt tussete hvis jeg skulle bodd med en sånn type.

For alle som er midt i småbarnsfasen og ikke minst alle de som drømmer om å skifte bolig, så er dette en roman som treffer blink. Jeg anbefaler den på det sterkeste til alle oss andre også ☺

Marit Eikemo takker for Amalie Skramprisen, som hun mottok for Alt inkludert i 2017

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2018
Sider: 221
Kilde: Leseeks



fredag 13. april 2018

Lewis-trilogien til Peter May - 989 sider på rappen!

Etter å ha lest mange lovord om Peter May og hans krim-trilogi fra Isle of Lewis, ble jeg overbevist om at enda en krimserie er akkurat det jeg trenger nå. Lewisbrikkene hadde jeg fått tilsendt fra forlaget, og bok nummer en og to var det Beathe som var så grei å låne meg. Jeg valgte å lese de tre bøkene i ett, derfor dette samleinnlegget om alle tre bøkene.

Forlaget om Svarthuset:
Et bestialsk mord på Isle of Lewis ligner et annet mord begått på fastlandet noen måneder tidligere, og etterforsker Fin Macleod blir sendt fra Edinburgh for å bistå i saken. 
Fin er selv oppvokst på denne øya i Ytre Hebridene, og mordutredningen blir samtidig en reise tilbake til hans egen vanskelige oppvekst.

Fin møter personer og steder som han tidligere har flyktet fra. Det vakre, men ødslige landskapet fører ham tilbake i tiden. Klippeøya An Sgeir, fuglefjellet ute i Atlanterhavet der øyas unggutter har sin manndomsprøve på den årlige gugajakten, bærer en hemmelighet som Fin helst ikke vil vite om. 



Etter å ha lest ferdig første bok, kjenner jeg at begeistringen bobler over. Svarthuset er en til de grader velskrevet krim, hvor mordmysteriet danner rammen, men ikke egentlig er primærhandlingen.

I avsnitt gjennom hele handlingen møter vi kriminaletterforsker Fin Macleod som liten gutt. Den kalvinistiske kulturen han vokste opp i, med sin fordømmende holdning til alt som kunne være lettsindig har preget ham og de andre på den lille øya Lewis. Språk og identitet er viktige stikkord både i fortid- og nåtidshistorien.

Når Fin reiser tilbake til Isle of Lewis har det gått 17 år siden sist han var der. Han møter igjen alle de som aldri kom seg bort, og bildet som tegnes er ikke bare vakkert. Han blir konfrontert med sin egen fortid, og spøkelser som har plaget ham i voksen alder, forsvinner når sannheten kommer for en dag.

Karakteroppbyggingen er glimrende gjort, for jeg glemmer aldri hvem som er hvem når jeg leser, til tross for at enkelte av navnene deres er vanskelig å uttale. Plottet er utspekulert, til tross for flere pekere underveis er det bare helt mot slutten, leseren skjønner hvem som var morderen.

Takk og pris for en regnværssøndag, nå presser jeg meg selv til en halvtimes husarbeid, før jeg fortsetter med Lewismannen ☺


Forlaget om Lewismannen:
Etterforsker Fin Macleod har sluttet i Edinburgh-politiet. Ekteskapet med kona er også over. Han returnerer til Isle of Lewis, den stormherjede øya i Ytre Hebridene hvor han vokste opp. Her begynner han å bygge opp igjen ruinene etter det som en gang var barndomshjemmet hans. Fin vil reparere forholdet til barndomskjæresten Marsaili og sønnen de har sammen, Fionnlagh.

Fins planer blir satt på vent da noen torvkuttere finner et godt bevart lik av en ung mann. Faren til Marsaili, Tormod Macdonald, er på vei inn i demensens mørke - hva er forbindelsen mellom ham og liket i torvmyra? Og hvordan er det mulig å kaste lys over Tormods historie når han selv ikke kan fortelle?

Det har gått ni måneder siden forrige bok, og Fin har snudd om på livet sitt. I denne historien møter vi igjen etterforsker George Gunn, som har fått et myrlik å identifisere.

Sidehistorien skildrer livet med demens på en glimrende måte. I denne historien blir vi tatt med tilbake til 50-tallet hvor barnesynet var et helt annet enn det vi har i dag. Historien handler om hvordan barnehjemsbarn blir "kjøpt" av bønder som trenger arbeidshjelp på gården.

Mens Gunn venter på forsterkninger fra fastlandet, hjelper Fin ham med å finne ut av hvem liket i myren var. Denne gangen er det ikke sin egen fortid han graver i, men vi er allikevel tett på hans personlige historie.

Til min store glede var denne andre boken i serien minst like spennende som den første. Boken var medrivende til tusen, så forventningene er så pass store til bok nummer tre, at jeg står ekstra tidlig opp mandag morgen for å begynne på den.


Forlaget om Lewisbrikkene:
Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske ulovlig laksefiske i innsjøene på eiendommen.

Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, hans bestevenn i tenårene, nå slåsskjempe, einstøing og lommekjent i villmarka. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, og Fin setter sammen brikkene fra fortiden, innser han hvordan sannheten kan ødelegge.




Lewisbrikkene starter ikke lenge etter der hvor Lewismannen sluttet. Fin forsøker på litt famlende vis å nærme seg gamlekjæresten Marsaili, og han får bo i huset hennes når han pusser opp det gamle huset til foreldrene.

Naturfenomenet "jordfallshull" er årsaken til at Fin og Whistler kan oppdage et gammelt fly som har vært forsvunnet, helt uskadd på en inntørket innsjø. Siden liket som sitter fastspent i førersetet helt tydelig er drept, blir etterforsker George Gunn involvert, men forsterkninger fra fastlandet lar vente på seg siden drapet er så gammelt.

Whistler bor nær sagt som en uteligger, i et gammelt svarthus, uten å betale leie, på en annen manns eiendom. I tillegg til fiske og fangst skaffer han seg litt kontanter ved å skjære ut kopier av de gamle norrøne sjakkbrikkene som har fått navn fra øya de ble funnet på, Isle of Lewis.

Dette er rammefortellingen til denne siste delen av trilogien, en historie som har pekere i flere retninger, så leseren skal få noe å bryne seg på. Vi får høre mye om kulturhistorien til Isle of Lewis, om den ville naturen og om menneskene som i generasjoner har vokst opp og levd her ute i havgapet. Det er ikke få skildringer vi får om disse tingene, og for en gangs skyld tar jeg meg i å tenke "nok er nok".

Handlingen tar oss gjentatte ganger med tilbake til da Fin og de andre var ungdommer, for å gi grunnlag for hendelsene som nå utspinner seg. Overgangene mellom nå og da er ikke tydelig merket, og forvirringen tok meg flere ganger.

Det var spennende å høre om den store katastrofen i 1919, da båten Iolaire som var på vei tilbake til Isle of Lewis med overlevende soldater fra 1. verdenskrig, gikk ned. De hadde overlevd krigen, og turen hjem, og så gikk båten ned, nær sagt i havnen utenfor Stornoway første nyttårsdag 1919.

Lewisbrikkene som avslutter trilogien var nok ikke like spennende som de to andre bøkene, til det ble det for mye skildringer av forholdene menneskene i mellom. Historien henger sammen, og alle frampek får en fin avslutning, men allikevel er det som om denne siste boken er vanskeligere å gjenfortelle enn de to andre.

Steinene på coveret til denne boken er ikke Lewisbrikkene. Arteimisia forteller i sitt innlegg om denne boken at steinsirkelen heter Callanish. Den er øyensynlig nevnt en gang i handlingen i denne boken, men for meg som ikke viste hva navnet Callanish siktet til, la ikke merke til det.


Her kan du lese den spennende historien om Lewisbrikkene, som opprinnelig kom fra Norge!




Det er mange som har lest og blogget om disse bøkene, så hvis du vil lese mer om dem, kan du besøke Rose-Marie, Beathes bokhjerte, Berit, Artemisia, og Ann Christin

Forlag: Goliat
Utgitt på norsk i 2017 og 2018
Sider: 989 tilsammen 
Kilde: Leseeks og lånt av Beathe


Det var kjekt å lese alle bøkene på rappen :)

onsdag 11. april 2018

Møt meg i paradis av Heine Bakkeid

Møt meg i paradis er mitt aller første møte med Heine Bakkeid. Han debuterte som forfatter i 2005 med ungdomsromanen Boblejim, og har etter det gitt ut mange bøker, i flere sjangere. Møt meg i paradis er andre bok om antihelten Thorkild Aske, den første heter Jeg skal savne deg i morgen, og kom ut i 2016.

Forlaget om boken:
Den tidligere avhørslederen Thorkild Aske blir overtalt til å bistå den kjente krimforfatteren Milla Lind med research til hennes nye bok. Linds forrige konsulent, også en tidligere politimann, ble drept mens de jobbet med Millas krimfortelling, som skal ta utgangspunkt i en sak fra virkeligheten der to unge jenter på mystisk vis har forsvunnet fra en barnevernsinstitusjon. Men ganske snart skjønner Aske at ingenting er slik han først trodde, verken med savnetsaken, med Milla Lind eller med drapet på mannen han tok over for.


Når vi blir kjent med Thorkild Aske har han sittet 3,5 år i fengsel for drap, og bor nå på hybel under Bybrua i Stavanger. Han starter prosessen med å søke om uføretrygd hos NAV, og kompisen hans har tatt fra ham medikamentene, han har gjort seg avhengig av.

Milla Lind trenger en ny researcher til å hjelpe seg med det som skal bli den siste boken i en lang krimserie. Robert Riverholdt, den tidligere researcheren til Milla ble skutt av sin ekskone, og allerede tidlig i historien sås det tvil som gjelder begge disse forholdene.

Den svenske ektemannen hennes er ved første møte hyggelig, men går over til å oppføre seg rart, noe også Milla gjør. Det er i det hele tatt mange som viser flere sider av seg selv, sikkert fordi leseren skal få noe å bryne seg på.

Det er historien til de to jentene som for 6 måneder siden forsvant fra barnehjemmet, som er romanens omdreiningspunkt. Deres historie fortelles delvis via Millas research men også i sanntid, med Olivia som fortellerstemme. Dette føltes litt oppkonstruert av og til, men når historiene sammenfaller i tid, blir det allikevel greit.

Mange detaljer i denne romanen viser seg å være noe annet enn det de utgir seg for. Tidlig kommer det frem at Olivia faktisk er Millas datter, som hun ga fra seg som baby, ut over dette vil jeg ikke røpe noe av handlingen.

Plottet er intrikat og måten historien fortelles gjør at spenningskurven er gjennomført høy. Her reises det land og strand rundt, og til utlandet også. Jeg mistet noe av tidsbegrepet noen ganger, og det vil være å ta litt hardt i å si at historien er troverdig gjennom det hele. Spesielt slutten, hvor superhelten vår Akse står av den ene dødelige brasen etter den andre, ble litt "over the top".

Jeg likte godt den mørke stemningen som fulgte handlingen, og melankoli og selvdestruksjon var den følelsen som satt sterkes i meg da jeg leste. Til tross for avhengighet, savn, død og fordervelse som gjennomsyret denne historien, fikk vi allikevel en avslutning som smakte søtt.

Møt meg i paradis er en krim med høyt tempo og action nivå av det saftige slaget. Leseren må ha mage for det litt makabre, og ikke forvente seg så mye føleri. Kjenner du deg igjen i denne beskrivelsen, er jeg sikker på at du får en leseopplevelse av de helt store!


Utgitt: 2018
Spilletid: 8:39
Kilde: Lytteeksemplar