mandag 21. august 2017

Twelfth Night av William Shakespeare i Bergen!

Her takker ADG for seg for denne gang - og vi takker for innsatsen ☺
En gang hver høst besøker American Drama Group Bergen. De spiller Shakespearestykker så det rent kan ta pusten fra deg. Forestillingen finner sted ute ved festningen, så lyden av helikopter, måkeskrik, og akselererende mopeder har sin egen, litt utilsiktede rolle.


I år reiser de rundt med forestillingen Twelfth Night, eller Helligtrekongersaften, som stykket heter på norsk. Det er en blant de mest populære komediene som Shakespeare skrev, et bestillingsverk som ble første gang fremført i 1602. Stykket byr på alle elementer som hører med i et engelsk renessanseteater fra elisabethtiden: adskillelse og gjenforening, identitetsforvirring, personforveksling, ubesvart kjærlighet og ikke minst en handlekraftig tjenestepike.


Stykket slutter helt etter boken, ved at alle forviklinger løses opp og de elskende får hverandre til slutt. Stykket har to parallelle handlinger, en som har den romantiske kjærligheten som hovedmotiv, mens den andre handlingen drøfter raushet kontra puritanisme.


Vel, gjengen klarte det igjen. Publikum var større enn jeg har sett det på lenge, vi satt og frøs og "nøt" noen få regndråper, men latteren satt løst, og det hørtes ut som alle koste seg.
Skuespillerne gjorde, som alltid en kjempejobb på scenen, og taklet alt uforutsett som ble kastet deres vei, på en proff måte.



Nå har jeg et helt år å glede meg til neste gang for de har lovet oss at da skal de turnere med Julius Cæsar, det blir bra!

Seks historier av Matt Wesolowski

Matt Wesolowski er et forfatternavn som var ukjent for meg, men briten har virkelig satt seg selv på kartet med denne romanen. Han debuterte med en novelle i 2013, og har vært på trykk både i antologier og magasiner. Seks historier er hans første utgitte roman, og for en debut, dette er virkelig glimrende skrevet!

Fra bakpå boken: 
1997. Scarclaw, et isolert høydedrag i Northumberland nordøst i England. Liket av den forsvunne tenåringen Tom Jeffries blir funnet i et myrlendt turområde. Sannheten om hva som skjedde ute på den naturskjønne, men nifse heia ligger begravet i minnene til den sammensveisede vennegjengen som var med på den skjebnesvangre turen, og i de svevende vitneforklaringene til et fåtall lokale innbyggere.
2017. Den myteomspunne gravejournalisten Scott King har gjort suksess med sine podcast-granskninger av kompliserte saker. Hans skjulte identitet har gjort ham til en kultfigur på Internett. I en serie på seks intervjuer forsøker King å forstå hvordan gruppedynamikken i tenåringsgjengen kan ha virket sammen med de uhyggelige sagnene om heia og forårsaket Jeffries’ død. 

Det første som slår meg når jeg tenker over romanen som helhet er hvor original skriveteknikken er. Tematikken er tradisjonell, men vinklingen og fremstillingen av dødsfallet og de involverte, har en form jeg ikke har vært borti før.

Vi er i England, i landskapet til Belinda Bauer, store ufremkommelige heier, med gruvesjakter og våtmark. Romanen tar oss med inn i skyggene på jakt etter gjenferd. Det er den velstående Harry Saint Clement Ramsay som, ved å bli intervjuet av Scott King, blir ført 20 år tilbake i tid til gamle minner om den forsvunne gutten han og vennene hans fant i myren.

I kursiv gjennom hele boken får vi podkast-eieren Scott King sin stemme. Han vil gjennom å intervjue seks forskjellige av de involverte for 20 år siden, belyse tragedien og gi lytteren mulighet til å gjøre seg opp en mening om hva som hendte og hvem en evt. ugjerningsmann er. Han introduserer og avslutter hver sending, og kommenterer og klargjør enkelte ting underveis. Harry Ramsay har også en fortellerstemme, både i nåtid og fra 1997, og når han forteller om deres opplevelse av å finne liket, går det kaldt nedover ryggen på meg.

   Vent litt, Tomo, vent litt! ropte Jus.
   Jeg stålsatte meg og forventet en virvelvind av tenner og pels.
   Det vi så var verre.
   Kjøterne befant seg innerst i sovesalen, og de kastet seg mot vinduet. Bjeffingen var rasende og frenetisk. 
   Blikkene våre søkte samme vei som hundenes. Og da så vi det. Alle på en gang. Utenfor vinduet, innrammet av piskende tretopper og bølger av regn. 
   Skikkelsen.
   Den svarte skapningen.
   Den sto der og så inn.
   Vi så den alle sammen, det gjorde vi. Vi så den løfte blikket og stirre på oss. 
   Vi så den forsvinne i natten.

Historien veksler hele tiden mellom podkasten i nåtid og begivenhetene som fant sted da Derek Bickers tok med seg en liten gruppe ungdommer til Villmarkssenteret i 1996, og da liket av Tom Jefferies ble funnet et år senere.
Denne vekslingen, og måten podkasten blir kjørt ut på luften, engasjerer og driver lesingen lett fremover. Det er logisk og ryddig å følge med på handlingen, selv om det er mange innfallsvinkler.

I den første podkasten er det Derek Bickers som forteller, og vi blir vi kjent med de fem barna som var med på tur. For å belyse hvorfor Tom Jefferies vandret avgårde alene ut om natten, skildres gruppedynamikken og hver enkelts karakter, et studie i menneskenaturen det er verdt å få med seg.

Den karakteren vi blir kjent med i neste podkast er einstøingen og fugleentusiasten Haris Novak. Han er en autist godt oppi årene som får et heller ublidt møte med vennegjengen som er på villmarkscamp. Alle karakterene er glimrende skildret, men Novak og behandlingen han fikk, gjorde sterkt inntrykk på meg.

Intervjuet med den nå 34 år gamle Eva Bickers foregår på Skype, mens Charlie Armstrong blir intervjuet på telefon i sene kveldstimer etter han har kommet fra baren sin. De to siste ungdommene er Anyo som er inuitt, og har en spennende bakgrunn, og Brian Mings, som jeg trodde jeg hadde lært å kjenne, men som overrasket på slutten med sin historie.

Historier fra gamle sagn om ånder, hekser og steinsirkler, blir forsterket av at det stadig blir observert en frakkekledd skikkelse i den ufremkommelige skogen.

Før vi aner at vi faktisk vil få en løsning på mysteriet, er det de gode menneskeskildringene som holder på oppmerksomheten. Mot slutten blir det dog temmelig spennende, og avslutningen får meg til å rette opp ryggen og sperre opp øynene - glimrende gjort!

Seks historier er en glimrende oppbygget spenningsroman, med et gode karakterskildringer og et plott satt i en dystert og nervepirrende setting. Vil du lese en roman litt utenom det vanlige, er Matt Wesolowski sin debutroman virkelig å anbefale ☺


Forlag: Font
Utgitt: 2017
Sider: 271
Kilde: Leseeks

søndag 20. august 2017

Ullensvang i Hardanger er et ypperlig sted for tur og avslapping

I helgen har Frode og jeg feiret at vi har vært gift i 15 år 🎔🎔. Turen gikk til Ullensvang Hotell hvor Frode hadde sørget for, at vi ble plassert i de flotte suitene i toppetasjen. 
I tillegg til et stort highteck bad fikk vi to rom å boltre oss på, og en nyyyyydelig utsikt over fjord, fjell og isbre. 
Selvfølgelig fikk vi med oss et par fjellturer også ☺

Før vi kom så langt som til å sjekke inn, stoppet vi i Kinsarvik og gikk tur i Husedalen, en tur som tok oss opp langs vannrørene til Kinso kraftlag, og videre inn i variert terreng, med skogssti blant or og hassel, og svaberg. Hele turen gikk langs den massive fossen, som hadde flere store nedfall langs ruten vi gikk. Frode hadde helt rett, dette var en kjempefin tur!

Kinso kraftverk fra 1917

To glade vandrere med fossebrus boblende i ørene
Nyastølfossen - et utrolig flott skue
Vel nede igjen kjørte vi til Lofthus og hotellet vårt. Vi benyttet oss av noen få av de mange fasilitetene hotellet har å by på, blant annet det store bassengområdet. En liten tur i nærområdet ble avbrutt av en regnskur, men vi fant roen under tak utenfor hotellet, og leste bok/hørte på musikk mens vi nøt den flotte utsikten. På kvelden spiste vi på den svære buffeten de hadde til gjestene sine, og etter det var vi knapt i stand til å gå.

Ullensvang hotell er et oppkomme av flotte detaljer og mye kunst

Et av de mange stedene å trekke seg tilbake
Søndag hadde vi planer om både Munketreppene og Dronningstien, så etter en deilig frokost satte vi i gang. Bilen sto parkert på hotellet og vi la i vei oppover fjellsiden, rett opp fra hotellet. Her gikk vi gjennom uendelig store eplehager, før stien startet. Her er det godt merket, hver snarvei er merket, og hver sving har et flott stedsnavn med sitt eget skilt. Helt opp til 950 meters høyde går det an å gå på grusvei, men stien anbefales, den er merket rødt og er bratt, men den er veldig fin å gå på.

Vi gikk ikke på slang, selv om det fristet, men kjøpte med oss en pose "rett fra treet" 

Frode våger seg frem på "Nosi" 950 moh. og flott utsikt ned til Lofthus

Et av de mange flotte skiltene på vei opp til 1000 moh. hvor all skilting stoppet
Munketreppene finner du fra 650 - 700 moh. og klikker du på lenken kan du lese om munkene som laget disse trappene på 1200-tallet. I dag er fruktproduksjon og disse 616 trappetrinnene de eneste tegnene på at det har vært munker i Ullensvang.
Turen vår gikk forbi Nosi på 950 moh og ytterligere 50 høydemeter opp til Rjukan, hvor Dronningstien starter. Før vi begynte å gå, kokte vi kaffe og spiste lunch ved Rjukanfossen.

Jeg våger meg tett på Rjukanfossen
Dronningstien sies å være HKH Dronning Sonja sin favorittur, og traseen som er 16,1 km. ble åpnet i 2013. Utsikten er det ingenting å si på her oppe på 1100 moh, vi ser Folgefonna og Hardangerfjorden hele tiden. Vi ble overveldet av alle de knallblå D`ene som utgjør merkingen på denne stien, de kom hver 5-10 meter noe som var alt for mye. Det som var rart, var at det var slutt på all annen merking. Nå fikk vi ingen skilt med stedsnavn eller retningsanvisninger, kun blå D`er så langt øyet kunne se.

Ved Rjukan, innfallsporten til Hardangervidda ligger den 16 km lange Dronningstien
Vi hadde bare tenkt å gå et stykke bortover stien, til den store varden på toppen ovenfor Oksli, for så å svinge ned og mot hotellet vårt igjen. Vi hadde studert kart både i papirformat og på UT.no som viste at det var flere stier å velge mellom, for å komme ned til Lofthus igjen. Da vi begynte å gå, viste det seg at disse stiene ikke finnes, og vi ble tvunget til å gå hele veien mot dit hvor Dronningstien slutter ved Røte, ca. 6 km. fra Lofthus.

På toppen over Oksli, hvor vi begynte å se etter at stien skulle svinge ned mot Lofthus

Slutten på Dronningstien er markert med denne flotte steinen
Da vi nådde Dronningstiens slutt, var vi fremdeles over 800 høydemeter over havet, og det tok oss en liten time å komme oss ned til veien. Det var to slitne kropper som ventet en halv time på drosje, for å slippe å gå på den smale og veldig trafikkerte veien mot Lofthus. Vandringen vår var utrolig fin, vi var heldig med været og kunne gå i t-skjorte og kort bukse hele veien. Heldigvis er det ikke lange kjøreturen fra Bergen til Ullensvang, så vi kommer garantert tilbake!


torsdag 17. august 2017

Killerinstinkt - en ungdomsbok av Thomas Enger

Thomas Enger skriver krim både for voksne og unge voksne. De fem bøkene i serien med Henning Juul har jeg fulgt med på, men den serien er dessverre avsluttet. I 2014 vant han Uprisen for boken Den onde arven, og nå er han tilbake med en ny sterk ungdomsbok.

Forlagets presentasjon:
Hvor godt kjenner du egentlig menneskene du har rundt deg? Det spørsmålet må Even Tollefsen finne svaret på når hans eks-kjæreste Mari blir funnet drept på Fredheim videregående skole morgenen etter revypremieren. En av Evens venner blir også funnet grovt mishandlet og drept, et helt annet sted på skolen.

Mistanken retter seg raskt mot Even, som aldri rakk å få svar på hvorfor Mari slo opp med ham. Snart blir det tydelig både for Even og politiet at en ulykke som krevde livet til Evens far ti år tidligere, er viktig for etterforskningen. Samtidig begynner Even å tvile på hvem av sine nærmeste – venner eller familie – han egentlig kan stole på.

Vi er i Nedre Romerike Tingrett, hvor hovedpersonen Even sitter i vitneboksen. Begivenhetene som utspiller seg i romanen spinnes ut i fra Evens vitnemål.

Handlingen er ryddig og logisk, med et plott som virker enkelt i begynnelsen, men som senere viser seg å være temmelig intrikat. Etterhvert som vi blir kjent med Evens venner og familie, bygges det opp til et klimaks og noen heftige vendepunkt, som virkelig økte dramatikken.

Her er flere minneverdige karakterer, en journalist som er, eller ikke er, litt skummel, og morens kjæreste Knut, som også gir en nerve til handlingen. Moren til Even virker temmelig ute av det, så det er godt han har onkel Imo, som er ett og alt for den farløse Even. Det kommer frem at den drepte eks-kjæresten til Even, journalistspiren Mari, drev og stilte spørsmål rundt Evens familie, og hans fars dødsfall for ti år siden.

Etter drapene blir livet temmelig intenst for Even, som både må kjempe mot ryktene som sprer seg i bygda, og mot en drapsmann som ikke skyr noen midler for å fjerne alle spor etter seg.

Dette er en godt skrevet og utrolig spennende historie, med vanntett plott og gode karakterer - jeg anbefaler den gjerne videre, til ungdom i alle aldre!

Forlag: Kagge
Utgitt: 2017
Sider: 256
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 15. august 2017

Barsel - en diktsamling om å få barn av Kristin Storrusten

Det er ikke ofte jeg leser diktsamlinger, men jeg prøver. Jeg øver på å lese sakte og la det synke inn, jeg trekker pusten, leser halvhøyt for meg selv, og lever meg inn i det. Dikt kan være så mye, men det som går igjen er all luften på sidene. Det er ikke alltid det jeg leser treffer noe i meg, men det gjorde Kristin Storrusten sine tanker og ord om Barsel.

Fra bakpå boken:
Hvert år fødes seksti tusen barn i Norge. I seksti tusen hjem sitter noen og føler alle ting på en gang. Denne boken er tilegnet dem – og alle som en gang skal sitte der, og alle som en gang har sittet der.

Barsel er nemlig en diktsamling om å få barn. Den er mørk, morsom og setter en klissete syltetøyfinger på hvordan det er å være i permisjon. Det handler om følelsen av å være totalt ensom, samtidig som du aldri får være alene. Den er en beretning til deg som har glemt hvordan det var å ikke kunne spise et varmt måltid. Den river av skorpen på minnet om hvordan det var å våkne hver time natten igjennom.


Denne diktsamlingen hadde jeg glede av, til tross for at det er mange år siden jeg selv var i barsel. Kristin Storrusten har et fint skråblikk på de nybakte, og detaljene hun setter søkelys på er så små, at det ikke er tvil om at hun har vært der selv.


Når ingen ser meg
og jeg er alene i stuen
og det er lyd i beibikålen

Reiser jeg meg rolig
og så øker jeg farten
raskt
raskere
raskest
og sladder over kjøkkengulvet
og hopper over tinga i gangen
og bøyer meg under vinduet
og kommer med utstrakte hender inn i springkler og finner smokken

og Batman har igjen reddet Gotham by


Går det an å glemme dette? Siden jeg har hatt en smokkebruker på liggebesøk flere ganger i sommer, har jeg virkelig fått vekket til live denne gamle ferdigheten. (takk og pris for selvlysende smokker...)

Samlingen av øyeblikksbilder fra et travelt småbarnsliv, inneholder ikke bare sukk og stønn over tapt ungdom, tapt fasong og tapt nattesøvn, som dette diktet her:


Men hvilke kriterier er det egentlig du har?
spurte ekspeditøren utålmodig
Han hadde vist frem åtte ulike mobiltelefoner

Bare ett

Kameraet må være klart så raskt at jeg rekker å ta bilde av søskenkjærligheten


Denne boken må være den perfekte barselgave, en diktsamling til å le og gråte over. Til deg som ikke leser dikt til vanlig, men kanskje har lyst å se hva moderne diktskriving innebærer, er Barsel et godt valg!


Forlag: Tiden
Sider: 63
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

søndag 13. august 2017

Størst av alt av Malin Persson Giolito

Størst av alt ble kåret til årets beste svenske kriminalroman da den kom ut i Sverige i fjor. I år fikk forfatteren tildelt Glassnøkkelen for boken, et hedersbevis som gjør boken til Nordens beste kriminalroman i 2016.

Forlagets presentasjon av boken:
De rikeste rike og de aller nederst på rangstigen trenger sjelden å møtes. Bare på Djursholms almenne gymnas. Fem tenåringer og en lærer som vil det beste. Det ender med en katastrofe. Ni månder senere stilles atten år gamle Maja for retten. Det er hevet over enhver tvil at Maja skjøt og drepte kjæresten sin Sebastian og bestevenninnen Amanda. Og han som ble hardt skadd, men overlevde, Samir, hva har han å si om Majas rolle? Størst av alt er på mange måter et portrett av Sverige i dag, samtidig som det er en hjerteskjærende skildring av forholdet mellom foreldre og barn, og det å være ung.


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016/på norsk 2017
Sider: 443
Kilde: Leseeksemplar

Mine tanker om denne boken følger to forskjellige veier, den ene sier "dette er ikke en kriminalroman" og den andre sier "boken er utrolig godt skrevet".

Det evigvarende regnet i Bergen ga meg denne dagen all verdens tid til å lese. Jeg satt klistret til permene fra jeg tok boken opp, til jeg var ferdig, så det er ikke tvil om at jeg lot meg rive med. Jeg var forberedt på at dette er et rettssalsdrama, noe jeg ofte finner langdrygt, så jeg stålsatte meg. Det jeg ikke var forberedt på, var at boken hovedsaklig bærer preg av oppvekstroman, og dette medførte litt rusk i maskineriet for min lesning.

Historien starter ni måneder etter drapene i klasserommet, vi får raskt på det rene hvem som ble drept og hvem som sto med våpen i hånd når politiet ankom. Herfra følger vi 18 år gamle Maja som er den aktoratet vil ha fengslet for ugjerningen, og det er hennes versjon som blir fortalt, derfor ser vi alt gjennom en tenårings øyne.

Før vi kommer så langt som til Majas versjon av selve hendelsen, skal vi gjennom 400 sider med skildringer av ungdommenes hverdag, som er preget av den øvre overklassen familiene deres befinner seg i.

For å binde historien sammen, følger vi, i korte glimt, rettssaken uke for uke, dag for dag. Dette gir en ryddighet jeg setter pris på. Vi møter også Maja i kvinnearresten, men stort sett er det lange skildringer av hennes og ikke minst Sebastians gjøren og laden.

Frem til kapitlet "Sebastian og jeg" lengter jeg etter krim-feelingen, men etter 80 sider som kun handler om deres forhold, klarer jeg å glemme det med krim. Oppmerksomheten blir fokusert på Sebastian Fagerman, klassekamerat og kjæreste som lever et liv i randsonen av sin fars tvilsomme innfall. Den materielt bortskjemte og følelsesmessige skakkjørte gutten overtar nesten som hovedperson i romanen, siden vi etterhvert vet mye mer om ham, enn om Maja.

Størst av alt er godt skrevet, karakterene fester seg og språket er godt, ser en bort fra litt "pirk": Et utstrakt bruk av ordet "i førsten" ( istedet for i begynnelsen) irriterte meg litt, også "atal", som jeg ikke forsto ut i fra konteksten og måtte slå opp. I begynnelsen var det utstrakt bruk av tilføyelser i parentes, og oppstykkede setninger, som sikkert skulle gjøre det litt morsomt, men etterhvert ble slitsomt å lese.

Christer Svensson. Engasjert på la-oss-samles-på-torget-og-vise-hva-vi-står-for-måten; alminnelig på svinekoteletter-mose-potetene-i-fløtesaus-måten. 

Handlingen ble aldri spennende sånn som krim skal være, og det var heller ikke lagt ut frampek og cliffhangere som gjorde at jeg ventet på svar. Det eneste svaret jeg håpet på var, hvor Sebastians mor har blitt av.... reiste hun fra dem, eller ble hun truet vekk av sin mann?

Utfallet av rettssaken betydde egentlig lite for meg, og det at jeg ikke brydde meg mer om Maja blir dømt eller ikke, sier litt om hvordan jeg har blitt kjent med henne underveis. Hun er distansert og temmelig kynisk, og holder beveggrunnene sine så tett til brystet, at vi knapt skjønner hvorfor hun gjorde det hun gjorde.

Stempelet "Nordens beste krim 2016" vil nok få mange til å ville lese boken, og du som liker krim uten blod og gørr (og spenning) må gjerne velge deg denne romanen.


Bjørnebok og Medbokogpalett har også blogget om boken!


lørdag 12. august 2017

På motorveiene - av debutanten Runa Fjellanger

Romandebuten til Runa Fjellanger beskrives som en historie med høy puls og høyt tempo, skrevet i et språk med rytme og driv, klart jeg nappet til meg denne med en gang jeg fikk den ☺

Fra bakpå boken:
Anna og Ida drar fra motell til motell på kjøretur i Europa. Som barn dro Anna langs de samme veiene på telttur med foreldrene sine. I På motorveiene kryssklippes de to reisene til en rastløs roadtrip i fortid og nåtid.

Romanen er fortellingen om det skjøre og prøvende kjærlighetsforholdet mellom Anna og Ida. Det handler om makt og grenseløshet, vennskap og begjær, og om å såre dem som står en nærmest.


Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 138
Kilde: Leseeksemplar


Det er ganske sjelden jeg henger meg opp i det estetiske ved selve boken, men denne gangen må jeg bare si det: Se det lekre coveret da! Mitt solhungrige jeg trykker boken til mitt bryst, allerede før jeg har lest en side.

Selve teksten er preget av direkte tale, setningsstrukturen er av det poetiske slaget dvs. normal tegnsetting er satt helt til side, til fordel for en strøm av ord i lange kronglete setninger. Kapitlene er mange og korte, så på annenhver side begynner vi øverst på siden, og gjerne med Anna gjør..., eller hun går...
Begeistringen som bokens utseende fremkallet i meg, dempet seg etter få sider. Jeg kan se hvor forlaget tar dette med "rytme og driv" fra, men min indre stemme høres ut som Ari Behn når jeg leser, og for meg føles det oppkonstruert og kunstig.

Vi møter to unge jenter som vi får vite veldig lite om. Vi vet ikke hvor de er, kun Barcelona nevnes i bokens dramatiske vendepunkt ca midtveis. Vi vet ingenting om Ida, og om Anna får vi kun vite det lille som kommer frem om Anna, i kapitlene som omhandler hennes og foreldrenes sommerlige biltur.

Det er spennende å lese bøker hvor en ikke liker hovedpersonen, og dette er en sånn bok, jeg liker ikke Anna. Hun er selvsentrert og uten grenser, hun gjør andre vont, for hun biter, lugger, slår og holder hodet til Ida lenge under vannet. For å skjønne hvorfor hun er som hun er, må karakteren få mer kjøtt på beina, så jeg har ingen annen forklaring på oppførselen hennes enn at hun er ung og søkende, og helt uten grenser.

På motorveiene er satt sammen av noen få bilder fra Annas biltur med foreldrene, som skal speiles i ferieturen Ida og Anna er på nå. Vi får mange scener fra bilen, og uendelig mange detaljer fra deres gjøren og laden på motellrommene, med detaljer rundt tannpuss, dusjing, greing av hår etc. også er det all sexen da. Disse sekvensene blir for personlig for meg, jeg føler ikke at jeg har noe å gjøre under dynelakenet deres.

Den myke kroppen, den harde kroppen, huden som gnisser mot hud, hun holder Ida fast, rommet er lyst, det er morgen, veggene er lyse, lyserøde kanskje, gulvet er hardt, kaldt, sola siver inn mellom persiennene, treffer kroppene deres, treffer blåmerkene til Ida, treffer hendene til Anna rundt håndleddene til Ida, treffer ryggen til Anna, treffer Idas lukkede øyne, treffer ansiktet til Ida, Anna spør ikke om det er godt eller vondt, hun gnir seg mot Ida, hun holder henne fast, sola siver inn mellom persiennene, den myke kroppen, den harde kroppen, klokka på veggen som tikker, 

Punktum kan du se langt etter, jeg har bare referert halvparten av denne setningen, men du forstår tegningen.

Når Anna og Ida treffer Silje i Barcelona og Ida heller vil henge med henne enn med Anna, så blir Anna sjalu. Hun blir sur på Ida og til slutt tar hun bilen og kjører hjem, uten å si et ord til Ida. Sånn slutter historien, og jeg sitter igjen med flere spørsmål. Hva skjer med Ida? Kommer Anna seg hjem? Hvilken rolle har gutten som ble introdusert på siste side?

Boken gjorde meg nysgjerrig på sjalusien Anna føler, hvorfor hun er så voldelig, hvorfor all sexen men ingen snakk om følelser, er det lov å forlate venninnen sin når de er på ferie? Jeg ser heller ikke tydelig parallellene denne historien skal ha til barndommens biltur.

Debutromanen til Runa Fjellanger er i mine øyne preget av en "oppskrift" på hvordan poetiske romaner skal skrives, og ut i fra denne er hun sikkert i mål. Jeg forundrer meg ikke om litterære forståsegpåere vil trykke boken til sitt bryst, men for meg ble det for lite av noe og alt for mye av ting jeg ikke ville lese om.